En påpeking av samfunnsmedisinens viktighet
Samlet sett mener jeg at samfunnsmedisinere, både like før, underveis i, og etter fullført veiledning, har vist at spesialiseringen i samfunnsmedisin er nødvendig – og et sterkt og godt grunnlag for viktige roller i samfunnet.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
Innlegg: Betty Pettersen, spesialist i samfunnsmedisin, MPH, dr.med. og kommuneoverlege i Trondheim
BUDSKAPET FRA Tor Atle Rosness i debattinnlegg i Dagens Medisin oppfattes som en påpeking av samfunnsmedisinens viktighet, identifisert i alle fall gjennom pandemien – og på den andre siden som en kritikk av spesialistutdanningen, spesielt veiledningen.
Det fremkommer ingen klare kilder til påvist forkortkomming for samfunnsmedisinerne, verken under pandemien eller ellers, tilknyttet svakheter i spesialistutdanningen. Rosness baserer seg, så langt jeg forstår, på egen opplevelse av veiledning og av en annen kandidats uttalelse. Jeg kan ikke se at dette kan anses som legitimt grunnlag for å så tvil om verken spesialistprogrammet som helhet eller spesifikt veiledningen.
UTVIKLINGEN. Jeg har fulgt samfunnsmedisinens utvikling fra tilblivelse i 1984, i praksis som samfunnsmedisiner i flere typer stillinger. Jeg har også fulgt spesialiseringsprogrammene gjennom egen spesialisering, som medlem av spesialitetskomiteen i åtte år på 1990-tallet, inkludert bidrag til den første veiledningshåndboken, og nå fra 2019 og ved oppstart av veiledningsgruppe nylig.
Programmene er utviklet som tilpassinger til samfunnsutvikling, utvikling i kommuners og spesialisthelsetjenestens organisering, etterspørsel av samfunnsmedisinsk kompetanse og tilpassinger også til internasjonale krav til spesialisering av leger. Veiledningen er vesentlig for å sy sammen ulike elementer i spesialitetsforløpet og dele kunnskap mest mulig effektivt mellom kandidater i ulike yrkesroller.
Til tross for uforståelig kritikk av utdanningsprogrammet, fortolker jeg Tor Atle Rosness’ innlegg som en positiv påpeking av samfunnsmedisinens og samfunnsmedisineres rolle
Veiledningen har endret seg, men i basis ligger betydelige krav til individuell og gruppebasert (egen) innsats som skal dokumenteres både overfor gruppemedlemmer, av veileder(e) og til Legeforeningen.
FORMIDABELT OMFANG. Hvordan veiledning kan karakteriseres og gjennomføres slik Rosness antyder, er uforståelig for meg.
Revidert veiledningshåndbok for samfunnsmedisin gir en oppskrift på et betydelig arbeid for kandidatene og for veileder, med forberedelser til og etterarbeid for til dels intense veiledningsmøter. Det forutsettes også en formidabel produksjon av kartlegging og analyser, planer, styringsdokumenter, undervisning/presentasjoner overfor ulike grupper, saksbehandling, rådgivning/helsediplomati, prosjektarbeid/ledelse, økonomi/budsjettarbeid, samhandling, klage/avviksbehandling med mer.
Den samfunnsmedisin som kandidatene gjennom dette eksponeres og trenes for, er langt mer, og inkluderer også epidemiologi og statistikk og formidlingskunnskap, og gjør dem i stand til å arbeide med mange fasetter av medisinen, helsetjenestene og forvaltningen. Og til å arbeide på tvers av profesjoner, med politiske prosesser og forvaltningsnivåer.
POSITIV PÅPEKING. Etter en tids utprøving, vil det trolig være behov for justering av læringsmålene. Det er også behov for å avklare hvilke stillinger som reelt sett kan anbefales som basis for spesialistutdanningen i samfunnsmedisin, idet noen stillinger i for liten grad gir rom for å kvittere ut kravene i utdanningsprogrammet. Disse utfordringene er erkjent og kan justeres raskt – i et samarbeid mellom Helsedirektoratet og Legeforeningens organer.
Til tross for Rosness’ uforståelige kritikk av utdanningsprogrammet, velger jeg å fortolke hans innlegg som en positiv påpeking av samfunnsmedisinens og samfunnsmedisineres rolle. Det er jeg glad for.
EN BRED SENDEFLATE. Samfunnsmedisinere har under pandemien på alle forvaltningsnivåer fleksibelt satt sammen og brukt kunnskap fra ulike felt til de oppdrag de er satt til. Kunnskap har manglet, og informasjonsstrømmen har vært stor og rask – om enn tidvis ikke rask nok og målrettet fra sentralt hold til lokale samfunnsmedisinere. Men samlet sett mener jeg at samfunnsmedisinere, både like før, underveis i og etter fullført veiledning, har vist at spesialiseringen i samfunnsmedisin er nødvendig og er et sterkt og godt grunnlag for viktige roller i samfunnet.
Og det finnes mange lokale «Nakstad-er». De har ikke hatt så bred sendeflate som Espen Rostrup Nakstad, men de har fylt sine sendeflater kunnskapsbasert, fleksibelt og kreativt – på lik linje med ham – morgen, middag og kveld!
Tilleggsinformasjon: Forfatteren oppgir ingen oppgitte interessekonflikter, men tilføyer at hun er medlem i Spesialitetskomiteen i samfunnsmedisin og varamedlem til Spesialitetsrådet.
