Forsvarsposisjon er ikke et godt utgangspunkt for dialog

Innlegg: Tor Atle Rosness, lege og seniorrådgiver i Folkehelseinstituttet (FHI)

DET KAN VIRKE som om flere dyktige samfunnsmedisinere har glemt å fjerne skylappene før de har gått kritisk til verks og kommentert mitt innlegg, som ble publisert i Dagens Medisin 26. mars.

Dermed har de trolig gått glipp av hovedbudskapet: Samfunnsmedisin er et svært viktig fag, hvor både teoretisk og praktisk kompetanse er av betydning.

ÅPENT SINN? Om man leser innlegget på ufarget vis, vil man raskt erkjenne at ingen steder kritiseres faget samfunnsmedisin – tvert imot understrekes det hvor relevant det er, spesielt i disse dager når vi fremdeles står opp i en krevende pandemi. Den heltemodige innsatsen alle kommuneleger gjør rundt i landet kritiseres heller ikke på noen som helst måte, noe man kan få inntrykk av ved å lese enkelte replikker.

Det som jeg setter spørsmålstegn ved i innlegget, er hvor optimal spesialistutdanningen i samfunnsmedisin er, slik praksisen utøves i dag, og om den gir nok faglig tyngde. Det er kanskje her skoen også trykker for motdebattantene ettersom det innrømmes at det har blitt foretatt endringer i spesialiseringskravene for samfunnsmedisin, og at de har «akkurat» blitt innført, noe som egentlig betyr for to år siden og inkluderte en høringsrunde. Min invitasjon må ha blitt borte i posten.

LOGIKK – OG KONTEKST. Å stadfeste i et tilsvar at veiledning i samfunnsmedisin er hardt refleksjonsarbeid, er i beste fall en kryptisk bortforklaring. Hardt – sammenlignet med hva?

En logisk slutning vil være å si at alt ikke var stuerent før endringene inntraff (og om det så er det nå) når det gjelder spesialistutdanningen, men at det har lite med faget samfunnsmedisin å gjøre. Skillet mellom dem skulle man tro at drevne samfunnsmedisinere var distinkt klar over, men det oppleves ikke slik når sitatene de gjengir, er tatt ut av kontekst.

HUGGET I STEN? Det finnes mye bra med spesialistutdanningen i samfunnsmedisin: Noe annet har aldri vært hevdet fra min side, men ett av områdene med tydelig rom for forbedring, er det som skjer i veiledningsgrupper. Jeg aner derfor ikke hva det siktes til med utsagnet om at nå er det dårlig timing. Er de nye læringsmålene hugget i sten?

Tallforståelse gir breddekompetanse, medisin er et stokastisk fag, og det er ingenting som heter «sikker kunnskap». Aktiv læring, selveksponering og samhandlingskompetanse er esoteriske begrep, dog aktuelle ferdigheter for en samfunnsmedisiner. Men mestring av dem bør ikke gå på bekostning av ikke å kunne håndtere andre essensielle verktøy som biostatistikk og epidemiologi, særlig i gruppesammenkomster.

Her kan det vises til flere år med veiledning i samfunnsmedisin, og betraktningene er således verken uspesifikke eller udokumenterbare.

FREMSKRITTSFIENDLIG. Når noen går ut med påstander om at undertegnede har anklaget et helt fagområde, medfører det selvsagt ikke bare uriktighet. Det oppleves også som fremskrittsfiendtlig – og et eklatant brudd på god kollegialitet.

For når det fremmes grunnløse og dulgte antydninger om urent trav hos noen som ønsker en debatt om et bredere fagtilbud i en viktig spesialitet, sier det mye om dagens situasjon for samfunnsmedisin.

Hvem skulle tro at det å etterspørre litt flere tall og litt mindre prat i en spesialistutdanning, skulle vekke sånn harme?

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men presiserer at meningene i artikkelen er hans egne, og ikke et uttrykk for arbeidsgiverens synspunkter.