Hva bør samfunnsmedisinere kunne?

Replikk: Magne Nylenna, professor i samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo og fagdirektør ved Folkehelseinstituttet

KORONAPANDEMIEN HAR økt interessen for samfunnsmedisin. Kommunelegene har fremstått som lokale helter, og betydningen av samfunnsmedisinsk arbeid er åpenbar. Det er derfor vanskelig å forstå Tor Atle Rosness’ kritikk av faget i Dagens Medisin 25. mars.

Rosness hevder at samfunnsmedisinere ikke er «faglig forankret», og at de ikke «forstår tallanalysene som ligger til grunn for godt smittevern». Hva er grunnlaget for disse påstandene?

SPESIALISTUTDANNINGEN. Endringene i spesialiseringskravene som Rosness etterlyser, er akkurat innført. All spesialistutdanning bygger nå på forskriftsfestede læringsmål som oppnås gjennom kurs, veiledning, selvstudium, prosjektoppgaver og daglig praksis.

For samfunnsmedisin er det 45 fagspesifikke mål som skal oppfylles. Blant disse er epidemiologisk metode, og analyse og fortolkning av data.

SPENNVIDDEN. Kravet til kunnskap og ferdigheter i samfunnsmedisin spenner fra beredskapsplaner og smittevern til helseøkonomi og saksbehandling. Som i andre fag, er det praktiske yrkesutøvere, ikke forskere som skal utdannes.

Bredden i samfunnsmedisinsk arbeid er større enn for de fleste spesialiteter. Noen vil utvikle spisskompetanse i epidemiologi, andre i tilsynsmetodikk eller kunnskapshåndtering.

VEILEDNINGEN. Rosness ironiserer også over veiledningsgruppene. Det burde han ikke gjøre. I allmenn-, samfunns- og arbeidsmedisin, som hovedsakelig utøves utenfor sykehus, er gruppeveiledning viktig. For leger utenfor store fagmiljøer er dette ikke bare en læringsarena i spesialistutdanningen, men også et forum for faglig fellesskap og kunnskapsdeling.

En slik uspesifisert og udokumentert anklage mot et helt fagområde er kunnskapsløs.

Ingen oppgitte interessekonflikter