Ikke bland implementering av ny sorgdiagnose inn i diskusjonen om sorgpermisjon

I valgomaten til NRK ser vi at flere av de største politiske partiene i Norge er uenige i at «dødsfall i familien og andre personlige kriser» bør gi rett til sorgpermisjon fra jobb. Det argumenteres med at myndighetene jobber med å implementere en ny diagnose for langvarig sorg som vil sørge for at innføring av sorgpermisjon blir overflødig fordi den nye diagnosen vil «ivareta de det måtte gjelde». Samme argument ble nylig fremført på Helgemorgen i NRK. Dette er feilaktige opplysninger som vitner om manglende kunnskap om både den kommende diagnosen «Forlenget sorglidelse» og hva «sorgpermisjon» innebærer.

Gode ordninger på feil premisser 

Å miste en nærstående er en påkjenning for alle og utgjør risiko for å utvikle både fysiske og psykiske helseproblemer på sikt. Risikoen øker ved nærhet til avdøde og ved plutselige og traumatiske dødsfall. Særlig utsatt er foreldre som mister barn, uavhengig av dødsårsak. Dette betyr ikke at alle som opplever slike tap vil utvikle helseproblemer, men de aller fleste vil ha behov for tid og rom til å bearbeide tapet og sørge over den som er død. Mange vil for en periode være ute av stand til å arbeide og blir derfor i dag sykmeldt av sin fastlege under ulike medisinske koder for psykisk eller fysisk sykdom. Det kan bli en unødvendig tilleggsbelastning for den sørgende og gi et uriktig bilde av hvilke behov den enkelte har i møte med både helsevesen og arbeidsgiver. 

Vi har svært gode ordninger for sykmelding og oppfølging av syke, men sorg er ikke en sykdom, og stiller andre krav til oppfølging. Det tydeligste skillet ligger i at det ved sorg ikke er behov for utredning og behandling før det har gått lang tid etter tapet, men sørgende trenger støtte, forståelse og tid. I tiden rett etter dødsfall vil sorgreaksjoner være normalreaksjoner på en krevende hendelse som ikke trenger utredning eller behandling, men som likevel kan være svært belastende. Søvnvansker, konsentrasjonsproblemer, fysiske smerter, tankekjør og utmattelse gjøre det ofte svært vanskelig å stå i arbeid, selv om det for noen vil være fint å gå på jobb. I slike tilfeller er det behov for sorgpermisjon, en tydelig og anerkjennende forklaring på hvorfor en arbeidstaker ikke er i stand til å jobbe

Normale reaksjoner sykeliggjøres 

Når vi argumenterer for innføring av sorgpermisjon så betyr ikke det at alle sørgende bør være borte fra arbeid, men at dette er et tilbud til de som trenger det slik at de sikres riktig oppfølging under permisjonen og ikke blir sykeliggjort for helt normale reaksjoner og behov. Å bli sykmeldt under feil medisinsk kode kan være en tilleggsbelastning for den sørgende og kan i noen tilfeller få konsekvenser for den det gjelder senere ved for eksempel ny sykdom som utløser behov for sykmelding eller ved kjøp av forsikring. Det stiller også krav til at fastlegen argumenterer for helseutfordringer på vegne av den sørgende, som automatisk blir omtalt som pasient med behov for medisinsk oppfølging. Dette er direkte sykeliggjøring av normale reaksjoner som en kan forvente hos mennesker som opplever tap av nærstående. Slik sykeliggjøring kan også føre til at sørgende opplever seg som en byrde for helsevesen og arbeidsgiver, eller at de kjenner seg presset til å «ta seg sammen» fordi de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene som gis i det medisinske systemet.

Kunnskapsløse argumenter 

Det stemmer at det foregår et arbeid for å implementere en ny diagnose for langvarig sorg i psykisk helsevern. Den nye diagnosen «Forlenget sorglidelse» kom på plass i ICD-11 i 2018, men er ikke implementert i Norge ennå. Diagnosen «Forlenget sorglidelse» krever utredning i psykisk helsevern og kan først kan settes seks måneder etter et tap, dersom plagene den sørgende opplever fører til funksjonstap over tid og utover det som anses som normalt og forventet. For mange, og særlig foreldre som mister barn, vil imidlertid denne grensen på seks måneder også være sykeliggjørende for det som egentlig kan anses å være helt normale reaksjoner. 

Diskusjonen rundt sorgpermisjon bør derfor være uavhengig implementering av diagnosen «Forlenget sorglidelse», da denne diagnosen ikke vil utløse rettigheter til mennesker i den akutte fasen etter et tap, og dermed ikke kan være grunnlag eller medisinsk kode i en sykmelding. Diagnosen skal være til hjelp der sorgen blir så langvarig og krevende at det er et behov for videre behandling. Å bruke implementering av den nye sorgdiagnosen som motargument i diskusjonen om sorgpermisjon holder ikke. Implementering av den nye diagnosen vil være svært viktig for dem det gjelder, men er irrelevant for diskusjonen om hvorvidt det er behov for sorgpermisjon som kan erstatte sykmelding i den akutte fasen etter tap av nærstående. En slik permisjon vil anerkjenne sorgens alvorlige karakter, gi tid og ro til å sørge samtidig som den etterlatte kan sikres mer tilpasset støtte i denne fasen.

Ingen oppgitte interessekonflikter