Samfunnsmedisinens svøpe

Innlegg: Tor Atle Rosness, lege og seniorrådgiver i Folkehelseinstituttet (FHI).

DET HAR GÅTT ett år siden nedstengingen av samfunnet idet vi noterer de høyeste smittetallene siden pandemien inntok landet. Smitteverntiltak er fremdeles like viktige, og det er vanskelig å se for seg hvilken dyster hverdag vi ville ha hatt uten dem.

Men dagens situasjon skaper lange hverdager for helsepersonell og ikke minst for kommuneleger som stadig vekk må opptre i mediene – for å orientere om håndteringen av lokale smitteutbrudd og samtidig oppleve manglende forståelse for økt arbeidsmengde.

Faget samfunnsmedisin har aldri vært mer relevant.

OVERFLOD AV INFO. Gjennom det siste året har det vært en overflod av informasjon om covid-19 i tv, på radio, i aviser og i sosiale medier. Nesten uansett hvilken nettside man besøker, finnes det oppdaterte koronatekster.

Prestisjetunge medisinske tidsskrifter har også åpnet hvelvet og gjort det gratis å lese relaterte artikler om covid-19. Det er dog en fattig trøst når Helsebiblioteket dessverre har måttet foreta kutt i tilgangen til flere tidsskrifter. Men alle – alt fra ivrige journalister til overarbeidede fagfolk til oppgitte idrettsfolk til bekymringsløse ungdommer til utslitte småbarnsforeldre – har synspunkter om pandemisituasjonen som vi i over ett år har vært i, og få er redde for å dele det med andre.

TIL Å STOLE PÅ? Paradoksalt nok kan det virke mot sin hensikt fordi man ikke vet hvilke kilder man kan stole på, og dette kan skape engstelse. Kommuneleger med ulik erfaring i samfunnsmedisin får dermed i oppgave å opptre på en «angstdempende» måte, enten det måtte skje i by eller i distrikt.

Hvorfor blir ikke da en kommunelege som tar en spesialisering i samfunnsmedisin, bedre rustet til å forstå mer av tallanalysene bak pandemisituasjonen vi står i?

MINSTE MOTSTANDS VEI. En kollega medga at han tok en spesialisering i samfunnsmedisin fordi det krevde minst innsats av alle spesialiseringene han vurderte, og at det ble stilt så få krav at det var mulig å «surfe» gjennom hele opplegget uten at noen brydde seg, inkludert veiledere.

Kommuneleger og samfunnsmedisinere bør derimot være genuint opptatt av hvordan helse og sykdom kan kobles mot fysiske og sosiale omgivelser i samfunnet og hvordan utvikle bedre helsetjenester.

Det bør dessuten stilles tydelige krav til innsikt i epidemiologi for dem som ønsker å bli spesialist i samfunnsmedisin.

FAGLIG FORANKRING. Opplegget for en spesialisering i samfunnsmedisin er tjent med å være mer faglig forankret enn det som utøves i «en runde rundt bordet», hvor vordende samfunnsmedisinere får tømt hjertet sitt på møter i veiledningsgruppen om hva som har skjedd siden sist. Om ikke, kan langdryge meningsutvekslinger og finsliping av verbale ferdigheter ovenfor lydhøre kolleger i en veiledningsgruppe virke som et bedre formål enn å beherske risiko- og sårbarhetsanalyser.

Grafer og tallindekser har blitt noe mange forholder seg til i dagens situasjon – det være insidens, dødstall eller antallet permitterte eller antallet personer i karantene.

PÅ TIDE Å ENDRE? Kommuneleger og spesialister i samfunnsmedisin bør gå foran som et godt eksempel og vise at de forstår tallanalysene som ligger til grunn for godt smittevern, helsemessig beredskap, forebyggende medisin og helsefremmende arbeid.

Prakteksempelet på hvordan noen mestrer en slik oppgave, er Espen Rostrup Nakstad, som fremstår kyndig og rolig i mediene.

Kanskje bør dette være et hint om at tiden er moden for at det foretas endringer i kravene for spesialisering i et såpass viktig fag som samfunnsmedisin?

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men presiserer at meningene i artikkelen er hans egne, og ikke et uttrykk for arbeidsgiverens synspunkter.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 06-utgaven