Gruppeveiledning er hardt refleksjonsarbeid
Samfunnsmedisinsk gruppeveiledning er mer enn å lette sitt hjerte.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
Innlegg: Marit Kamøy, spesialist/veileder i samfunnsmedisin og doktorgradsstipendiat 2020-23 ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU
INNLEGGET TIL Tor Atle Rosness i Dagens Medisin 26. mars, under overskriften «Samfunnsmedisinens svøpe», retter kritikk mot gruppeveiledningen i samfunnsmedisin.
Som erfaren gruppeveileder i samfunnsmedisin ser jeg at dette trenger en korrigering.
Se også: Samfunnsmedisinere har faglig forankring
AKTIV LÆRING. Veiledning er hardt refleksjonsarbeid. Ansvaret for medlemmene i veiledningsgruppen – omtalt av veilederne som veilandere – er å bringe inn erfaringer og tanker de gjør seg i det samfunnsmedisinske arbeidet de står i; det være seg hyggelige opplevelser, suksesser eller motgang, utfordringer og dilemmaer.
Veiledning gir veilandene mulighet til å se hvordan andre samfunnsmedisinere tilegner seg faget, gjør bruk av kunnskap til – og styrker sin samfunnsmedisinske identitet og praksis
Veiledningsgruppen gir veilandene et trygt sted for å utvikle den beste faglige praksisen – og lære direkte av hva andre har gjort i tilsvarende situasjoner. Veiledning gir veilandene mulighet til å se hvordan andre samfunnsmedisinere tilegner seg faget, gjør bruk av kunnskap – og styrker sin samfunnsmedisinske identitet og praksis.
Veilandenes læringsutbytte av gruppeveiledningen forutsetter derfor at de selv er aktive – at de aktivt reflekterer over og deler erfaringer. Ingen andre kan gjøre den jobben for veilanden – heller ikke veiledningsgruppen: dette er læringens, mer enn samfunnsmedisinens svøpe.
SELVEKSPONERING. «Runden rundt bordet» har stor plass i veiledningen fordi den utfordrer veilandene til å formulere egne samfunnsmedisinske erfaringer. I tillegg bygges varige faglige nettverk gjennom deling, fortrolighet og faglig støtte.
Selveksponeringen er en viktig ferdighet å mestre: Å våge å ta frem egen følelse av utilstrekkelighet, sårbarhet og fortvilelse – og stole på at det er trygt og at det i andre enden ligger læringsutbytte i å dele og å ta imot andres respons. Det er altså ikke de retoriske ferdighetene og finsliping vi har fokus på; det er evnen og viljen til refleksjon over andres erfaringer og dermed også ens egen faglige identitet.
RELEVANS. Samfunnsmedisinsk veiledning er mest relevant for samfunnsmedisinere. Ikke alle kompetanseområdene er like relevante i alle samfunnsmedisinske stillinger – det betyr at våre veilander må ta ansvaret for å knytte fag og jobbinnhold sammen i den enkeltes jobbhverdag.
Er ingen av de samfunnsmedisinske kompetanseområdene relevante for en veiland, så er veilanden kanskje ikke i en samfunnsmedisinsk stilling.
Da skal veilanden strengt tatt heller ikke være i samfunnsmedisinsk veiledning.
FERDIGHETSTRENING. Engasjerte veilander får rikelig anledning til å knytte hver diskusjon i gruppen til relevante samfunnsmedisinske kompetanseområder; gi tilbakemeldinger som hjelper de andre til å utvikle en enda bedre samfunnsmedisinsk praksis, samt å trene ferdigheter i bruk av samfunnsmedisinske verktøy.
Veilander som tar den utfordringen, kan peke nese til late og useriøse kolleger som velger spesialisering for å «surfe gjennom» – og ikke for å lære mest mulig og å bli en dyktigst mulig fagperson og kollega.
Ingen oppgitte interessekonflikter
