Nei takk til mer tall og mindre prat i gruppeveiledningen!
Som veileder har jeg ennå til gode å høre en veiland si hen ønsker å diskutere biostatistikk og epidemiologi: Om dette hadde skjedd, ville vi ha gjort det!
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
Innlegg: Marit Kamøy, spesialist/veileder i samfunnsmedisin og doktorgradsstipendiat 2020–23 ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU
JEG ER GLAD for at Tor Atle Rosness endelig er helt tydelig på at det ikke er samfunnsmedisin som fag, men gruppeveiledningen i spesialistutdanningen, han er kritisk til. «Fair enough»: gruppeveiledningen er et bærende element i spesialistutdanningen – her skilles klinten fra hveten fordi veilandene blir nødt til å vise kortene sine og være aktive for å kunne gjennomføre og få godkjent veiledningen og dermed spesialiseringsløpet.
FORSKJELLEN. Som veiledere ser vi veilandene våre: De som i utgangspunktet står lenger unna viktige kjerneområder i samfunnsmedisinen, men som iherdig tar til seg teoretisk kunnskap fra kurs og artikler, som aktivt lytter til de andre veilandenes bidrag, samt trekker inn egne erfaringer og tenker i diskusjoner og tilbakemeldinger.
Vi ser også dem som ikke deltar i veiledningen selv om de er til stede i gruppen, de som ikke deler, som ikke gir tilbakemeldinger til andre, som ikke bringer inn egne erfaringer og refleksjoner og ofte heller ikke holder avtaler og rett og slett dropper ut når det er det er deres tur til å bidra med noe.
Det er denne forskjellen jeg snakker om når jeg i mitt forrige debattinnlegg understreket at veiledning er hardt refleksjonsarbeid. «Hardt» i motsetning til å «surfe»: ikke delta, ikke bidra og dermed heller ikke få noe ut av det.
Takk til alle mine samfunnsmedisin kolleger som hisser seg opp når Rosness anbefaler mer tall og mindre prat i gruppeveiledningen: et mer misforstått standpunkt er vanskelig å finne
Se også: Seniorrådgiverens slag i luften
OPERASJONALISERING. Aktiv læring gjennom selveksponering er det minst esoteriske som finnes. Alle som har drevet med veiledning innenfor veldig mange ulike fagdisipliner, vet at læring krever engasjement og egeninnsats. Dette er felles kunnskap på tvers av kulturer og fag; det er verken kryptisk eller esoterisk. Jeg skjønner ikke hvor Rosness vil med en slik uttalelse. For øvrig er det et helt avsnitt i innlegget hans som fremstår som uforståelig, nærmest kryptisk: på grunn av hastverk, eller dårlig redigering/språkvask?
Veiledere er meget åpne for veilandenes behov når dagsordenen settes for runden rundt bordet. Dog har jeg som veileder ennå til gode å høre en veiland si hen ønsker å diskutere biostatistikk og epidemiologi. Om dette hadde skjedd, ville vi ha gjort det. Derimot erfarer jeg ofte i gruppeveiledningen at tall er viktige fakta og at epidemiologisk forståelse er nødvendig for å løse problemer veilandene står i, men fokuset er på forståelsen, nytten og relevansen i forhold til situasjon/problemstilling.
Vi forutsetter at veilandene har denne basiskunnskapen med seg i veiledningen fra blant annet spesialiseringens obligatoriske kurs. I veiledningen er fokus på at teori og fag operasjonaliseres til god praksis.
Se også: Hva bør samfunnsmedisinere kunne?
MISFORSTÅTT. Prosjektoppgaven gir rom for å utforske tall og statistikk satt inn i en samfunnsmedisinsk sammenheng. Ulike temaer og vinklinger – også teoritunge temaer – er ok, så lenge det knyttes til samfunnsmedisinske kompetanseområder og prosjekter er relevant for den samfunnsmedisinske jobben veilanden har.
Takk til alle mine samfunnsmedisin kolleger som hisser seg opp når Tor Atle Rosness anbefaler mer tall og mindre prat i gruppeveiledningen: Et mer misforstått standpunkt er vanskelig å finne.
Ingen oppgitte interessekonflikter
