Solidaritet med de sykeste er nødvendig – og mer utfordrende

En solidarisk helsetjeneste bygger på implementering av ny medisinsk kunnskap som kan komme flere til gode – og gi grunnlag for plikter og rettigheter til klinisk utprøving.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Anne Kjersti Befring

Innlegg: Anne Kjersti Befring, helsejurist og forsker ved Universitetet i Oslo (UiO)

I DAGENS MEDISIN 5. august 2019 kommenterer Morten Horn mitt svar i Dagens Medisin den 1. august til en kommentar om en avgjørelse fra Helsetilsynet. Vi er tilsynelatende enige om at den offentlige helsetjenesten må bygge på solidaritet med de alvorlig syke og svakeste, og at pengeboken ikke skal være avgjørende for om man får nødvendig helsehjelp.

Virkningene av Helsetilsynets vedtak bryter ikke med dette prinsipielle utgangspunktet. Endringene av medisinen kan føre til at nødvendighetsvilkåret må omfatte plikter til å flere kliniske studier.

POSITIV EFFEKT. Det er umulig for meg, og trolig også for Horn og andre, å etterprøve faglige vurderinger av hvilken effekt den aktuelle pasienten fikk. Jeg legger til grunn Helsetilsynets og Ekspertpanelets vurdering: At pasienten fikk positiv effekt av behandlingen med immunterapi, og at den dermed oppfyller lovkravene.

Det Horn kritiserer, er virkningene av dette vedtaket. Han tror at vedtaket fører til vesentlige endringer i dagens rettstilstand og økt privatisering. Han overser en essensiell virkning av vedtaket: At det viser til de vurderingene som den offentlige helsetjenesten må foreta, noe som kan begrense behovet for private tjenester.

Se også: Hva er solidaritet?

NØDVENDIGHET. Den aktuelle pasienten var uheldig med «timing» av sin diagnose og kom ikke med i helseforetakets tilbud om immunterapi for samme diagnose. Han hører ikke til de rike, men til en gruppe som får informasjon om at det finnes en metode som kan redde livet hans – og som har blitt tilbudt andre i helsetjenesten. I likhet med dem som hadde fått dette tilbudet i helsetjenesten, fikk han kunnskap om hvorvidt metoden hadde virkning.

Rettslig sett skilles det ikke mellom de pasientene som fikk denne dokumentasjonen i helseforetaket og den aktuelle pasienten som betalte for kunnskapen. Det er heller ikke avgjørende for nyttevurderinger at Beslutningsforum har tatt stilling til en metode. Slike vedtak kan også være for «grovmasket» i vurderinger av «nødvendighet».

VURDERINGENE. Slik Helsetilsynet argumenterer, burde helseforetaket ha tilbudt pasienten den aktuelle helsehjelpen da kunnskapen forelå. Jeg kan ikke overprøve de faglige vurderingene, slik Horn forutsetter.

Kjernen i den juridiske vurderingen er om helsehjelpen til den aktuelle pasienten var forsvarlig og nødvendig i henhold til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b, på bakgrunn av den kunnskapen man hadde om effekten på sykdommen. Innholdet i denne rettigheten tolkes på bakgrunn av noen momenter som er regulert i prioriteringsforskriften, blant annet nytte og kostnader, og forsvarlighetsplikten.

Endringene av medisinen kan betegnes som en revolusjon

Helsetilsynet peker på hva helseforetaket skal vurdere for å ta stilling til potensiell nytteverdi. Tilsynet uttaler at den aktuelle pasienten ikke fikk et tilbud som kunne ha effekt på sykdommen, selv etter at det forelå pasienten hadde prøvd ut at en metode – immunterapi –hadde effekt på sykdommen. Helsetilsynet legger også til grunn for vurderinger av lovens «nødvendighetsvilkår» at det ikke fantes andre effektive metoder.

VIRKNINGER. Det er relevant å se på mulige virkninger av et slikt vedtak, slik Horn gjør. Denne avgjørelsen har betydning selv om Helsetilsynet presiserer at virkningene er begrenset utover enkeltsaken, først og fremst gjennom hvilke krav som stilles til vurderinger av nytte i helseforetaket og likhetsnormer.

Horn overser et viktig poeng: At avgjørelsen fører til at pasienter med samme diagnose dermed kan få tilbud om samme behandling i helseforetaket. Ifølge en uttalelse i Dagens Medisin dreier det seg om 20–30 personer. Det vil si på det offentliges regning. Horns påstand om at alle nå må betale en egenandel selv i det private, samsvarer ikke med Helsetilsynets premisser.

Det kan ikke utelukkes slik Horn tar opp, at også pasienter med andre diagnoser forsøker å opparbeide dokumentasjon på nytte gjennom private helsetjenester, for å oppfylle lovens vilkår. Dette er ikke nytt med denne avgjørelsen, og endrer ikke de faktiske forutsetningene: At helseforetakene må vurdere nytte konkret i den enkelte sak, slik lovgiver forutsetter.

KOMPLISERT. Jeg er enig med Horn at vi må dyrke likhetsnormene, men ikke det er ikke dette denne saken dreier seg om. Han snakker om solidaritet med de svake. Det kan være mer presist å snakke om solidaritet med alvorlig og kronisk syke i denne sammenhengen. Et viktig poeng er at pasienter med sjeldne diagnoser får et dårligere tilbud enn andre dersom helsetjenesten ikke benytter ny kunnskap som kan ha stor potensiell nytteverdi. Høykostmetoder skaper noen særskilte utfordringer som jeg kommenterer i mitt DM-innlegg.

Felleskapets helsetjeneste må beskyttes mot overforbruk og urimelige kostnader. Med utviklingen av medisinen oppstår det nye utfordringer med prising på metoder og i samhandling mellom offentlig helsetjeneste og industri.

DISKRIMINERING. Gruppeorienterte beslutninger alene kan føre til diskriminering av dem med slike lidelser. Her settes solidariteten på prøve i forbindelse med en person som har sjeldne diagnoser og der det foreligger metoder som kan gi livreddende behandling selv om vi mangler sikker vitenskapelig dokumentasjon.

Verken solidariteten eller forsvarlighetsplikten er strengt knyttet til at det foreligger metoder er prøvd ut på et stort antall mennesker.

Jeg kjenner ikke til at det har vært et prinsipp ikke å gi nødvendig hjelp når det er håp om å redde liv, med henvisning til at det ikke foreligger vitenskapelig dokumentert kunnskap.

FORSVARLIGHET. I avgjørelser er det mange eksempler på at helsepersonell prøver å redde liv når det er mulig, både ved øyeblikkelig og nødvendig hjelp, og at det vurderes som forsvarlig selv om metoden er udokumentert. Dette har vært en viktig kilde til å redde liv, utviklingen av medisinen – og for å drøfte grenser for medisinske tiltak. Forsvarlighetsplikten innebærer at helsepersonell må vurdere risiko med metoden, alvorlighet av sykdommen, potensiell nytte og handlingsalternativer.

Prioriteringsforskriften viser til nytte og kostnader ved vurdering av nødvendig helsehjelp, men ikke ved øyeblikkelig hjelp. Kostnader kan være knyttet til metoden eller til konsekvensene av ikke å gi hjelp.

REVOLUSJON. Horn mener det er en revolusjonerende tanke at pasienter kan ha rettigheter i sammenheng med kliniske forsøk. Endringene av medisinen kan betegnes som en revolusjon. Ny medisinsk kunnskap fører til at helsetjenesten må etablere flere pasientforløp med utprøving av metoder. Samme pasientforløp består av vitenskapelige dokumenterte metoder og klinisk utprøvning. Det fører til nye tilnærminger til hvordan nødvendig vitenskapelig dokumentasjon opparbeides på bakgrunn av store variasjoner i individuelle og biologiske forutsetninger og responser.

Denne endringen påvirker de rettslige tilnærmingene; fordelingsspørsmål, plikter og rettigheter, og fører til nye spørsmål om på hvilket nivå myndigheten skal legges: Hvilke beslutninger leger og annet helsepersonell kan treffe, helseforetaket og overordnede systemer.

De rettslige temaene diskuteres internasjonalt (1). Et viktig utgangspunkt er at en solidarisk helsetjeneste bygger på implementering av ny medisinsk kunnskap som kan komme flere til gode, og gir grunnlag for plikter og rettigheter til klinisk utprøving.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanse:
1) Befring, Anne Kjersti. Persontilpasset medisin, Gyldendal, Oslo, 2019

Powered by Labrador CMS