Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Det utvidede solidaritetsbegrepet

Immunterapi-saken bygger på et nytt og utvidet solidaritetsbegrep, der vi gir til de rike og tar fra de fattige. Jeg liker bedre det gamle, der hensynet til de svakeste veier tyngst.

Annons:
Morten Horn

Innlegg: Morten Horn, spesialist i nevrologi og medlem av Rådet for legeetikk

I DAGENS MEDISIN den 1. august 2019 svarer Anne Kjersti Befringmitt innlegg i samme avis den 24. juli. Befring mener Helsetilsynets avgjørelse i saken om immunterapi ikke bryter med solidariteten med de svakeste.

Hun mener jeg benytter et snevert solidaritetsbegrep.

ØKONOMIEN. Befring er en fremragende helsejurist som har lest sakspapirene, jeg er bare en vanlig doktor som har lest avisen. Jeg har full tiltro til Befrings rettslige analyse, men jeg mener likevel hun bommer på det som er sakens kjerne: En pasient fikk sin sak omgjort, og det var vel og bra. Men grunnlaget for at pasienten i det hele tatt kunne søke om videre behandling i det offentlige, var at han hadde betalt flere hundre tusen kroner for behandling i det private, og på den måten skaffet evidens for at han var en responder.

Det har vokst frem et omfattende privat helsetilbud i Norge, som løper parallelt med det offentlige og tilbyr tjenester som vi før var vant med at man kun fikk på offentlige sykehus. Pasienter som har råd til det, kan få raskere service, inkludert tidligere påvisning av kreft og andre alvorlige tilstander. Pasienter som ikke har råd til å gå privat, må stå i kø i det offentlige.

ETIKKEN. Ved alvorlig sykdom overtar det offentlige videre utredning og behandling, sømløst, og slik har den kjøpesterke kjøpt seg plass foran i køen. Dette burde være et problem for myndighetene som har tillatt en slik utvikling – og kanskje en etisk utfordring for leger som stiller seg til rådighet for pasienter som kan betale ekstra. Mitt ideal for legerollen, og det klassiske legeidealet, gjør et nummer av å behandle alle pasienter likt, uavhengig av økonomi og sosial status.

Men med immunterapi-saken går man ett hakk lenger i å integrere det private, egenbetalte helsevesenet med det offentlige fellesskapsfinansierte. Det nye er ikke at du kan betale privat for å komme raskere til behandling – det nye er størrelsen på egenandelen du må ut med. Flere hundre tusen kroner er oppnåelig for mange, men urealistisk for de svakeste. Og selv middelklassen kan få problemer dersom flere familiemedlemmer blir syke og må ut med egenbetaling i et slikt omfang.

NÅLØYET. Befring mener det i denne saken var gjort en feil vurdering, basert på at pasienten hadde dokumentert – gjennom egenbetaling – effekt av immunterapi, og at det ble gitt immunterapi som del av en pågående studie i helseforetaket. Det er revolusjonerende dersom forekomsten av en pågående vitenskapelig studie – for å teste om en gitt behandling virker – skal innebære en rett for andre pasienter til å få behandlingen, eller en rett til å delta i studien.

“I det nye og utvidede solidaritetsbegrepet skal vi alle sammen bidra solidarisk til spleiselaget. Så kan de mest ressurssterke kjøpe seg plass først i køen når godene skal fordeles”

Min egen erfaring med legemiddelstudier tilsier at nåløyet for å kvalifisere for studien, kan være trangt – spesielt komorbiditet kan være et problem – så frafallet frem mot akseptert inklusjon kan være stort. Omvendt er studier med vage eksklusjonskriterier og dermed en heterogen studiepopulasjon ofte dårlig forskning, som ikke gir sikre svar på det man lurer på. Hva skjer dersom vi tvinges til å slippe opp på eksklusjonskriteriene for å tilfredsstille pasientrettigheter? Og er det riktig at man må stille seg til rådighet for forskningen for å få tilgang til nødvendig helsehjelp?

SOLIDARITETEN. Jeg er enig med Befring i at dreiningen mot persontilpasset medisin vil medføre nye utfordringer. Men kjernen i denne saken er hvilken rett du som individ har til å få dekket behandling med fellesskapets midler. Det du ber om, er at andre – som ikke er syke og som ikke kjenner deg – skal betale for behandlingen du har behov for. Da kan det ikke være uforsvarlig at de andre, som et minimum, ber om at det legges fram dokumentasjon for at behandlingen er effektiv. Men dersom denne dokumentasjonen er noe bare de mest velstående kan framskaffe, da er vi ikke solidariske med de svakeste.

Befring mener jeg opererer med et snevert solidaritetsbegrep. Ja vel. Men i det nye og utvidede solidaritetsbegrepet skal vi alle sammen bidra solidarisk til spleiselaget – og så kan de mest ressurssterke kjøpe seg plass først i køen når godene skal fordeles. Jeg likte den gamle måten bedre.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Oppdatert: 05.08.2019 - klokken 17:37

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Har kontrollert helsevesenets ressursbruk i 25 år

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!