Dugnad kurerer ikke kompetanseflukt
Når systemet forventer at jeg skal kompensere for underfinansiering med gratisarbeid og ofre familieliv og helse, er det ikke legen som mangler samfunnsansvar – det er systemet som svikter.
Annonse kun for helsepersonell
Norske legespesialister tjener 1,7 ganger gjennomsnittslønnen. I våre nordiske naboland er tallet 2,5-2,6 og i Tyskland og Irland 3,6-3,8. Målt mot BNP per innbygger ligger Norge på 1,5 – våre nordiske naboer på 3,1. Likevel mener Knut Fredrik Thorne at «legenes lønnsnivå ligger allerede godt over landsgjennomsnittet» og at leger må ta mer «samfunnsansvar» gjennom dugnad (Dagens Medisin, 2. oktober). Som medisinstudent mener jeg at slike holdninger er med på å forsterke den pågående sykehusflukten.
Thornes dugnadsprat løser ikke rekrutteringskrisen, den forsterker den.
De siste tre årene har 1980 leger sluttet ved norske sykehus - det er en pågående krise. Når Thorne svarer med krav om mer dugnad, viser han mangel på forståelse for arbeidsmarkedet i 2025. Selv administrerende direktør ved Haukeland erkjenner: «Yngre arbeidstakere har en annen tilnærming til balansen mellom arbeid, familieliv og fritid enn det legegruppen har hatt tradisjon for. Det er ikke urimelig, og noe vi må forholde oss til».
«Dugnad» driver ikke rekruttering – det driver oss bort
Thorne romantiserer dugnad som samfunnsansvar, men dugnad er per definisjon frivillig, kortvarig og ulønnet arbeid. Å strukturere et helsevesen rundt forventninger om ubetalt ekstraarbeid gjennom et yrkesliv, er en oppskrift på at arbeidstakere blir utbrent. Ved Haukeland har 70 leger sluttet på to år – nær halvparten erfarne overlegespesialister. Foretakstillitsvalgt Bjørn Husebø beskriver en «begynnende resignasjon» hos toppmotiverte leger.
Annonse kun for helsepersonell
Thornes løsning? Mer dugnad. For meg som snart skal velge karrierevei sender dette et tydelig signal: velg noe annet. Når systemet forventer at jeg skal kompensere for underfinansiering med gratisarbeid og ofre familieliv og helse, er det ikke legen som mangler samfunnsansvar – det er systemet som svikter.
Thornes regnestykke fungerer bare uten leger
Thorne presenterer en falsk motsetning: «Hver krone som går til høyere legelønn og bedre arbeidsvilkår, er en krone som ikke går til pasientbehandling, nye medisiner eller bedre utstyr.» Denne påstanden fungerer bare hvis pasientbehandling kan skje uten leger.
Hva hjelper kreftmedikamenter uten onkologer? Operasjonssaler uten kirurger? MR-maskiner uten radiologer? Medisinsk utstyr har ingen verdi uten kompetanse til å anvende det. Leger er forutsetningen for at behandling kan skje.
Når fagmiljøer rakner, slik man nå ser i det norske helsevesen, skjer det selvforsterkende: Noen slutter, arbeidsbelastningen øker, flere slutter. Det som koster dyrt er kompetanseflukt: Det tar minst 12,5 år å utdanne en ferdig spesialist. Når kompetente spesialister slutter blir de derfor erstattet med spesialister via vikarbyrå, noe som koster vesentlig mer enn faste ansatte. Kostnadene ved kompetanseflukt gjennom brannslukningsarbeid med vikarer, tap av drift og økte ventetider, overgår raskt investeringen i stabile og konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår.
Thorne hevder at Norge har «verdens dyreste helsetjeneste» som argument mot bedre vilkår, men likevel verdsetter vi samtidig leger lavere enn Polen og Tsjekkia målt mot BNP per innbygger. Vi er dyre fordi vi underinvesterer i kompetanse og betaler overpris for å reparere konsekvensene.
Et system bygget for å vare – ikke for konstant krisehåndtering
La meg være tydelig: Om ett år er jeg ferdig utdannet lege og jeg ønsker å jobbe i et faglig sterkt, offentlig helsevesen. For at dette skal være realistisk de neste 40 årene trenger jeg – og alle leger – et system bygget for å vare. Bærekraftige vilkår betyr å sammenligne likt med likt. Andre yrker med tilsvarende utdanningslengde har mer forutsigbare arbeidstider og slipper turnusordninger over dag, kveld, natt og helg. Når Thorne hevder at leger har det «godt over landsgjennomsnittet», sammenlignes årslønn på tvers av ulike arbeidshverdager. Overleger jobber betydelig mer og har mer ugunstige arbeidstider enn de fleste andre yrker. Når disse timene regnes inn, blir bildet av kompensasjon per time annerledes. Bærekraftige vilkår handler om forutsigbare arbeidstider der mulig, reell kompensasjon for ubekvemme arbeidstider, faglig utvikling og å verdsette kompetanse.
Annonse kun for helsepersonell
Thorne kan fortsette å appellere til «samfunnsansvar» og «dugnad», men når 1980 leger har sluttet på tre år, Norge verdsetter leger lavere enn våre naboland og vi betaler mer for å reparere kompetanseflukt enn det ville kostet å forhindre den, er ikke problemet legenes samfunnsansvar. Problemet er et system som velger brannslukning fremfor planlegging. Norge har historisk hatt en av verdens beste helsetjenester, men Thornes dugnadsprat løser ikke rekrutteringskrisen, den forsterker den.
Jeg vil bidra til et sterkt offentlig helsevesen i 40 år, men det krever at systemet investerer i vilkår som gjør det mulig. Spørsmålet er ikke om min generasjon har samfunnsansvar. Spørsmålet er om samfunnet tar ansvar for å beholde oss.
