Thorne bommer på målet

Tidligere leder i Norsk pasientforening går til frontalangrep på Legeforeningen i Dagens medisin 2. oktober. Foranledningen er et debattinnlegg fra Legeforeningens president Anne Kari Rime to uker tidligere. I dette fremmer hun bekymring for at mange leger ønsker å forlate offentlig helsetjeneste. Knut Fredrik Thorne synes å være lei av syting fra Legeforeningen, og etterlyser konstruktive bidrag. Jeg oppfatter at Thorne bygger sitt innlegg på tre premisser; at norsk helsevesen er særskilt dyrt, at legene tjener særskilt mye, og at Legeforeningen maser om legelønn i media. Og at dette siste er utidig. Min påstand er alle disse premissene er feil.

 Norsk helsevesen er dyrt i absolutte kroner, som alt annet er i Norge. Fordi vi har et generelt høyt kostnads- og lønnsnivå. Sett i forhold til vårt bruttonasjonalprodukt bruker vi imidlertid særlig lite på helsetjenester. Men også denne sammenligningen kan diskuteres, fordi vi har så store inntekter fra olje- og gassutvinningen. En rimelig sammenligning er å vurdere helseutgiftene opp mot øvrige statlig pengebruk. Her plasseres vi som øvrige velstående land, på nivå med Danmark og litt under Sverige. Gitt utfordringene med å levere helsetjenester med vårt bosettingsmønster og geografi. kunne en vente at vi skulle ligge høyere.

Feilaktige påstander

Legelønn i Norge er heller ikke særskilt høy. I OECDs sammenligninger er lønnsnivået blant leger i Norge lavt. I sammenligning med øvrig lønnsnivå i landene havner norske ansatte legespesialister lavest i klassen sammen med polske og latviske. Også dette fenomenet kan ses i sammenheng med generelle forhold – at vi har en mere sammenpresset lønnsstruktur enn de fleste øvrige land. Men påstanden om at vi tjener så veldig godt passer altså ikke.

Påstanden om at Rime og Legeforeningen klager på lønn og stjeler av kaka til pasienten er også malplassert etter mitt syn. I Rimes innlegg er lønn nevnt i to setninger, og da i sammenhengen «lønn og øvrige arbeidsvilkår». Jeg leser Rime dit hen at det er de øvrige arbeidsvilkårene som hun retter oppmerksomheten mot; behov for effektive bygg og IKT, rom for fagutvikling, utdanning, autonomi i arbeidsutførelsen og fleksible arbeidstidsordninger. Alt dette er forhold som Legeforeningen og Rime har mast om over tid. Dette er forhold hvor våre offentlige sykehus kunne ha mye å lære fra andre arbeidsgivere. Jeg kan ikke huske at foreningen har drevet lønnskamp i media – men jeg kan huske feil.

En utdøende rase

Til sist, Thorne etterlyser dugnadsvilje blant legene. Her synes jeg Thorne er inne på noe. Jeg tror at en forutsetning for å videreføre et helsevesen i verdensklasse er fagfolk som er motivert utover det som kan nedfelles i arbeidskontrakten. Om dette kalles dugnad eller ei er underordnet. Min egen erfaring er at norske leger har drevet ekstrainnsats for vårt offentlige helsevesen, til dels langt ut over det en kan vente. 

Vi kjenner alle leger som har levd liv hvor hoveddelen av deres våkne tid har vært tilbragt på sykehuset. Muligens er dette en utdøende rase. En forklaring er naturligvis generelle endringer i samfunnet. En annen – og etter mitt syn vel så viktig forklaring – er at mange leger i dag ikke kjenner samme eierskap til arbeidsplassen som tidligere. 

Eierskap

Eierskap er sentralt – som østfolding er nok Thorne mere ivrig dugnadsmann for Fredrikstad Fotballklubb enn for Vålerenga. Manglende eierskap kan også forklare at mange ønsker seg vekk. Clean-desk policy, eller å få Epic tredd ned over hodet, er eksempler på endringer som ikke er motiverende. Engasjement, eierskap og motivasjon er betinget av en rekke andre forhold, blant disse en rekke av momentene Rime retter oppmerksomheten mot i sitt innlegg. Min vurdering er at Thornes bommer på åpent mål.

Legeforeningen maler fanden på veggen

Når gratisarbeid og skippertak blir normaltilstanden, er det ikke dugnad