Det vi ikke snakker om etter vakt

Min første dag som turnuslege på Ullevål var på gastrokirurgisk avdeling. Vi satt i auditoriet, klare for introduksjon. Klokken var fem over ni. Avdelingslederen åpnet døren, men det ble ingen velkomst. Vakthavende på kirurgisk akuttmottak var syk. En av oss måtte ta over.

Han så utover oss, nyutdannede leger som knapt visste hvor akuttmottaket lå, eller hvordan callingen fungerte. Så pekte han på meg.

«Du der. Du ser oppegående ut. Du får ta vakten.»

Slik startet min legekarriere.

Jeg tenkte på det da jeg så første episode av LIS. Petra alene på nattevakt, med et ansvar kroppen hennes ennå ikke vet hvordan den skal bære. Den scenen er gjenkjennelig. Reaksjonene den siste uken bekrefter det: «Jeg kjente meg igjen.»

Da vi lærte å lukke

De fleste peker på det vi allerede har et språk for. Vaktbelastning. Ressursmangel. Usikkerhet. Alt dette er reelt.

Men serien treffer noe annet også. Noe vi sjeldnere snakker om.

Den minner oss om den vi var før vi lærte oss å lukke.

De fleste av oss gikk inn i dette yrket med en tydelig drivkraft, selv om vi sjelden satte ord på den. En vilje til å være til stede. Til å bli litt lenger. Til å tåle møtet med den som hadde det vondt.

Det LIS viser, er ikke bare presset i systemet. Den viser hva som skjer når denne drivkraften gang på gang ikke får rom.

Å måtte gå videre når du burde blitt. Å slippe en hånd for tidlig. Å vite hva situasjonen krever, og likevel ikke ha anledning til å gi det.

Over tid gjør vi det eneste som fungerer.

Vi lukker oss.

Ikke dramatisk. Ikke bevisst. Men gradvis, som en nødvendighet. Reaksjonene dempes. Det som tidligere gjorde inntrykk, glir lettere forbi. Vi blir mer effektive. Mer presise. Vi fungerer bedre i systemet.

Det vi har mistet

Og nettopp derfor er det vanskelig å oppdage hva det koster.

For det som forsvinner, er ikke bare ubehaget. Det er også noe av det som gjorde oss i stand til å være virkelig til stede. Kontakten med det som opprinnelig drev oss.

LIS viser ikke bare belastningen. Den viser prisen vi betalte for å tåle den.

Kanskje er det derfor serien treffer så mange. Ikke fordi den forteller oss noe vi ikke vet, men fordi den minner oss om noe vi har sluttet å merke.

Den vi var, før vi lærte oss å lukke.

Spørsmålet er ikke bare hvordan vi skal holde ut lenger i helsevesenet.

Spørsmålet er om det finnes en måte å arbeide på der vi ikke trenger å lukke oss helt for å bli stående.

Ikke en vei tilbake til den åpne, ubeskyttede versjonen av oss selv fra første uke.

Men en vei tilbake til en form for kontakt.

Der vi fortsatt kan fungere – og samtidig være til stede.