Fastlegen som bærer – ikke bare behandler

Fastlegeordningen er til høring. Mange forslag er på bordet: Nettlege via kommunen. Allmennsykepleiere som skal overta deler av oppfølgingen. Flytende ansvar. Delte roller. Felles journal. Det er forståelig. Systemet er presset. Men i jakten på løsninger må vi ikke glemme selve kjernen: relasjonen mellom lege og pasient.

Jeg har jobbet som fastlege siden 2012, på samme liste. Gjennom årene har jeg fått følge mennesker over tid – gjennom sykdom og helse, kriser og hverdager. Det gir et perspektiv som ikke lar seg erstatte med løsrevne møter. Når en pasient kommer, handler det ikke alltid om symptomet alene. Det handler også om hva som ligger bak, og om det finnes noen som kjenner historien.

Må ha rom for det relasjonelle

Mange ganger kommer folk ikke først og fremst for en konkret løsning – men for å bli tatt på alvor. De bærer på noe som ikke alltid lar seg plassere i et skjema eller fanges i en kode. Det kan være uro, sorg, belastning eller spørsmål som ennå ikke har form. I slike situasjoner er det relasjonen som bærer. Den gir trygghet til å åpne opp, og tillit til å tåle det uklare.

Når helsetjenester organiseres mer som service, med raske bytter og forventning om leveranser, kan det relasjonelle bli sett på som ineffektivt. Men det er nettopp det motsatte. Relasjon over tid gir klinisk presisjon. Det gjør at man kan vente og se – og noen ganger unngå unødvendige prøver og henvisninger. Det gir rom for undring og nyanser, og for en type behandling som ikke nødvendigvis har navn i takstsystemet.

Michael Balint, lege og psykoanalytiker, beskrev dette allerede på 1950-tallet. Han var utdannet psykiater, men vokste opp med en far som allmennlege i Budapest. Som ung jobbet han i farens praksis og undret seg over hvorfor så mange pasienter kom tilbake – igjen og igjen – ikke nødvendigvis med nye symptomer, men med samme uro. Etter hvert begynte han å se at det de søkte, ikke alltid var en løsning – men et rom. En relasjon. Et menneske som kunne holde det de bar på.

Balint mente at legen selv – med sin tilstedeværelse, sin ro og sin evne til å stå i det uavklarte – ofte er det mest virksomme legemiddelet. Ikke fordi man gjør mer, men fordi man kjenner pasienten og tør å bli stående. Som han selv formulerte det: «When a patient says: ‘Doctor, I don’t feel well’, he is not always asking for a diagnosis. He is often asking: ‘Can you bear me?’»

Tillit kan ikke konkurranseutsettes

Dette gjelder både de store tingene og de små. For noen handler det om kronisk sykdom og livsavslutning. For andre om stress, søvn, magevondt eller spørsmål som ikke har et medisinsk svar. Og ofte handler det ikke bare om én person. Foreldre kommer fordi vi sammen skal snakke med barnet, når det de bærer er for tungt å bære alene. Noen ganger handler det om mekling mellom ektefeller, eller om å være et rom der familien får hjelp til å finne ordene de ikke helt har for seg selv. Fastlegen blir da ikke bare en hjelper i møte med individet, men en forlengelse av familiens egen evne til å holde – når den ikke strekker til alene.

Felles for alle situasjonene er dette: Det betyr noe å møte noen som vet hvem de er. Og som har vært der før.

Derfor bør vi ikke bare spørre hvordan vi skal få nok hender i fastlegeordningen – men hvordan vi skal bevare muligheten til å stå i relasjon over tid. Det er i dette rommet helsehjelpen virker. Ikke alltid ved å gjøre mer, men ved å være der. Når pasient og lege kjenner hverandre, tåler de mer sammen.

Det er dette vi ikke må miste av syne, i et system som leter etter nye løsninger: Noen ganger er det viktigste vi gjør som leger ikke å behandle – men å bære.

Kanskje er det nettopp derfor fastlegeordningen, år etter år, scorer høyest på tillit blant befolkningen.

Det bør også være utgangspunktet når ordningen nå skal vurderes på nytt. For i et helsevesen der relasjoner brytes opp, er det lett å glemme: Tillit kan ikke outsources. Og bæring kan ikke delegeres.

Ingen oppgitte interessekonflikter