Noen dør mens de venter – og nå vil regjeringen gjøre det verre

Budstikka skrev 5. mai i år om ekteparet Edle (90) og Harald (88) fra Asker. De hadde da ventet i to måneder på at kommunen skulle vurdere om Edle kan få trappeheis hjemme. Fastlegen sendte henvisning i februar. Ingen ergoterapeut hadde kommet på besøk. Søknaden var ikke engang til behandling enda.

Trappeheis er bare ett eksempel. Ergoterapeuters kjernekompetanse er å hjelpe mennesker med å mestre hverdagen – uansett hva som skaper gap mellom helsa og hverdagens krav. Det kan være bad og planløsning, hjelpemidler, daglige aktiviteter eller forebygging av fall. Edle og Harald er langt fra alene. Tusenvis av eldre og funksjonshemmede over hele landet venter på den samme hjelpen.

Saken skapte politisk reaksjon. Fremskrittspartiets gruppeleder i Asker kalte det «galskap satt i system» og varslet oppvask. Men politisk harme og løfter løser ikke køen – og det bør ikke være slik at medieoppmerksomhet avgjør hvem som rykker frem foran andre som har ventet lengre.

Jeg er ergoterapeut med 15 års erfaring fra kommunehelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste og NAV Hjelpemiddelsentral. Jeg vet hva som skjer når folk ikke får hjelp i tide – fordi jeg har sett det igjen og igjen, fra innsiden av systemet.

Kommunale ergo- og fysioterapitjenester jobber etter prioriteringsnøkler som brukes av kommuner over hele landet. Systemet deler behovene inn i fire nivåer – fra akutte tilfeller med maks 7 dagers ventetid, til kroniske tilstander i stabil fase med maks 90 dager. Edles situasjon faller trolig i prioritet 3, med en maksimal ventetid på 30 dager.

Avvik er blitt normalen

I praksis er dette teoretiske tall. Når fristen overskrides, skal kommunen skrive avvik. I mine 15 år som ergoterapeut har disse avvikene ikke vært unntaket – de har vært normalen. I mange kommuner venter folk 8–12 måneder, selv på saker som ifølge prioriteringsnøkkelen skulle vært håndtert innen én til tre måneder.

Når du ikke klarer å komme deg ut av boligen din, skjer det noe med kroppen og hodet. Du blir isolert. Isolasjon fører til depresjon, nedsatt matlyst og svakere muskler. Og så kommer fallet. Sykehusinnleggelse. Rehabilitering. Kanskje hjemmetjenester. Kanskje sykehjemsplass. Alt dette koster samfunnet langt mer enn noen få timer med ergoterapeut. Et sykehjemsopphold koster kommunen godt over en million kroner i året. Forebyggende ergoterapi koster en brøkdel. Regnestykket er ikke vanskelig – men det krever at noen tør å tenke forebygging fremfor brannslukking.

Nå vil regjeringen gjøre det verre

12. mai la regjeringen frem kommuneproposisjonen for 2027. Der varsler de at de vil sende på høring et forslag om å fjerne de lovfestede kompetansekravene i kommunene – herunder kravet om at alle kommuner skal ha ergoterapeut.

Siden lovkravet ble innført i 2020 har antallet kommunalt ansatte ergoterapeuter økt med om lag 50 prosent, ifølge Norsk Ergoterapeutforbund. Det lovfestede kravet er det eneste som har sikret denne veksten. Nå vil regjeringen gi kommunene full frihet til å prioritere dette bort. Argumentet er kommunal selvbestemmelse og fleksibilitet. Men fleksibilitet uten krav betyr i praksis at det er din kommunes økonomi og politiske prioriteringer som avgjør om du får hjelp – ikke behovet ditt.

Unio advarer om at dette vil føre til et todelt helsevesen der de som har råd kjøper seg hjelp privat. Jeg startet min private praksis med ambivalens – det burde vært mindre behov for private ergoterapeuttjenester, ikke mer. Men når ventetiden er opp mot ett år, trengs det alternativer for de som kan betale. Spørsmålet er hva som skjer med de som ikke kan det. SSB anslår at etterspørselen etter ergoterapeuters kompetanse vil øke kraftig mot 2040, drevet av demografiske endringer. Å fjerne lovkravet nå er det motsatte av fremtidsrettet politikk.

Et lovkrav er ikke nok – men det er nødvendig

Vi trenger ikke færre ergoterapeuter i kommunene. Vi trenger flere. Lovkravet er ingen garanti for god nok kapasitet – uten det kravet hadde situasjonen vært enda verre. Men det er en garanti for at kompetansen i det hele tatt finnes lokalt – et gulv vi ikke kan tillate oss å fjerne. Gjør vi det, er det ingen grense for hvor lavt det kan gå.

For Edle og de tusenvis som venter med henne, er det gulvet som er alt.

Cathrine Østvik er autorisert ergoterapeut og grunnlegger av Ingen Hindring. 

Interessekonflikt: Forfatter driver privat ergoterapifirma.