Som man roper i skogen får man svar - NHO-undersøkelsen bommer om sykepleiere
Å fremme helse for alle i hele Norge kan ikke løses i en profittsøkende helseorganisasjon. Det kan kun løses i felleskapet.
EN UNDERSØKELSE utført av Opinion for NHO som konkluderte: «Sykepleiere vil ha valgfrihet når det gjelder arbeidsgiver og arbeidstid» fikk oppmerksomhet både i Sykepleien, og i leserinnlegget fra Anita Tunold i Aleris, «Vi kan ikke løse bemanningsproblemer med tvang». NHOs direktør uttaler at «sykepleiere ser verdien av valgmuligheter og innovasjon». Tunold sier helt rett: «Vi må lytte til de som har skoene på». Begge tar dette inn i debatten om arbeid innenfor offentlig eller privat sektor. Jeg finner grunn til å stille spørsmål ved denne undersøkelsen og de konklusjoner NHO og Aleris' direktør treffer på bakgrunn av den.
Sykepleie er et trygt yrke og som karrierevei er det ingen andre yrker som gir et slikt mangfold av valgmuligheter for videreutdanninger og kliniske spesialiseringer. Men det er en ulempe: Sykepleie er døgnkontinuerlig. Få kliniske sykepleiestillinger er kun på dagtid. Ønsker man seg en karriere med arbeid kun på dagtid, er neppe sykepleie det som skal velges.
NHO ønsker kanskje å ta eierskap til samfunnsdebatten ved å snakke om «innovasjonskraften i det private». Hva er egentlig den?
SKATTEFINANSIERT TJENESTE. Helsetjenesten i Norge er skattefinansiert, det samme er utdanningsinstitusjonene som utdanner helsepersonell. De er en del av offentlig sektor og har en virksomhetsidé om å fremme helse og utdannelse som et gode for hele den norske befolkningen i hele Norge. Offentlig sektor søker ikke profitt for helse- og skoletjenester. Ønsker man seg en klinisk karriere innenfor en profittsøkende organisasjon, er neppe sykepleie det som skal velges.
Før jeg tar frem spørsmålene vil jeg redegjøre for gruppen som er spurt. Spørsmålene og tallene har jeg fått tilsendt fra Opinion. Respondentene er 304 sykepleiere. Yrkesstatus fordeler seg på 70 prosent sykepleiere, 25 prosent tidligere sykepleiere og 5 prosent studenter. Opinion opplyser meg at 85 prosent var ansatt i offentlig sektor, 8 prosent i profittsøkende privat sektor, og 7 prosent i ideell sektor, som også regnes inn i privat sektor. Av landets 96000 sykepleiere er 9000 ansatt i privat sektor og i offentlige helseforetak. Det gir oss 9,20 prosent som er ansatt utenfor spesialist- og kommunehelsetjenesten, men offentlige helseforetak og ideelle er ikke profittsøkende, så andelen som er ansatt i det vi tenker på som private er lavere.
Hvis jeg hadde fått en krone for hver gang Almlid i NHO sier "innovasjonskraften i det private", hadde jeg ikke trengt å legge inn krav om personlig tillegg i lønnsoppgjøret.
SPØRSMÅLENE. Jeg vil nå ta for meg et spørsmål som alle respondenter blir bedt om å svare på og som danner grunnlaget for NHOs og Tunolds konklusjoner. Under spørsmål 17 skal man angi enighet av varierende grad til flere påstander. Jeg skal drøfte tre av dem, og i denne omgangen alternativene I og K.
Alternativ I: «Det er viktig for meg at mitt yrke har ulike valgmuligheter på arbeidssted og arbeidstider».
Her oppgis det at 84 prosent av respondentene er enig i det. Det er ikke vektet i det materialet jeg har fått fra Opinion om hvordan svarene fordeler seg blant respondentene. Men med tanke på at over 90 prosent av landets sykepleiere er ansatt i offentlig sektor, så kan valg av arbeidssted og fleksible vaktordninger kun løses i offentlig sektor.
Så følger at 71 prosent er enig i alternativ K:
«Når både private bedrifter, ideelle stiftelser og det offentlige tilbyr helsetjenester, så gir det flere valgmuligheter på arbeidssted og arbeidstider».
NHO overtolker de 71 prosent som er enig i påstand K. Rent logisk vil de fleste trekke den slutning at om det er flere sykehus et sted vil det gi flere mulige arbeidssteder. Men det er bare i en tenkt verden. Et profittsøkende firma vil ventelig etablere seg der befolkningstettheten er høy, og profittmaksimering kan ventes. Offentlig sektors virksomhetsidé er at helsetjenester er et gode for hele befolkningen og skal gi helsetjenester for alle, også der det ikke kan drives etter profittmaksimerende bedriftsøkonomiske prinsipper. Om et privat foretak skal gi reell valgmulighet for de over 90 prosent som arbeider i offentlig sektor, må de gi samme tilbud som det offentlige gjør i dag og de må drifte døgnkontinuerlig. Det vil ikke skje. Valgmulighetene for arbeidssted og arbeidstid utenfor det offentlige er derfor ikke reelt for alle sykepleiere selv om det rent logisk gir flere tenkte muligheter for arbeidssted.
MANGE. To av svarene i påstandsdelen gis ikke med prosentvis enighet eller uenighet, men med «færre» og «mange». Kun ett «mange»-svar vil drøftes her, J:
«Innslag av private leverandører i helsetjenesten bidrar til innovasjon».
NHO skriver:
«Tre ganger så mange sykepleiere mener at private bidrar til innovasjon enn de som er uenige i dette».
Hvorfor vil de ikke oppgi prosenttallet? Tre respondenter er tre ganger mer enn én respondent. Det kan jo være at de fleste her har svart «verken enig eller uenig». Det kan være at de har svart «vet ikke/ikke relevant». Litt flåsete vil jeg si at om jeg hadde fått en krone for hver gang Almlid i NHO sier "innovasjonskraften i det private", hadde jeg ikke trengt å legge inn krav om personlig tillegg i lønnsoppgjøret. Og hadde jeg måtte gi fra meg en krone for hver gang Almlid ikke grunngir egen påstand, hadde jeg måtte gi fra meg hus og bil og slå meg selv personlig konkurs.
MOTEORD. Innovasjon er et komplekst begrep og et moteord. Da Joseph Lister i 1865 begynte å benytte karbolsyre (i dag fenol) som desinfeksjonsmiddel var det kjent teknologi og nye tanker i vitenskapen han benyttet. Karbolsyre var i bruk i veterinærmedisin og Pasteurs eksperimenter som påviste en smitteagens, var kjent. Listers innovasjon var å benytte desinfeksjonsmiddelet forebyggende og ikke etter en infeksjon hadde oppstått. Alle innovasjoner er ikke like revolusjonerende som Listers antiseptikk, men eksemplet hans forteller oss at innovasjon er å ta i bruk vitenskap og kjent kunnskap på et nytt problemløsende vis i tjenesten. Og hva er det vi sykepleiere yter om det ikke er sykepleietjeneste?
Artikkelen «Sygeplejersken som hverdagsinnovatør» viser hvordan en sykepleier løser et praktisk problem og gir livsmot til en pasient. Sykepleietjenesten er av natur problemløsende og hele tiden søker å forbedre pasientsikkerheten og sykepleien til den enkelte pasient. Innovasjon, ja, men vi har bare omtalt den som andre ting og vi bedrev det før vi hørte "innovasjonskraften i det private’"
LITE NYTT. Tunold leser av artikkelen at ukurante arbeidstider og for høy arbeidsbelastning er to viktige årsaker til at sykepleiere forlater yrket. Men dette er jo ikke nytt. I en lærebok fra 2002 drøfter sykepleiehistoriker Åshild Fause «Utfordringer inn i et nytt årtusen». Fause trekker først de lange linjene med sykepleiermangelen gjennom 50- og 60-tallet og svaret NSF den gang ga, kvalitetsforbedring av utdanning (som NSF den gang hadde et større ansvar for bl.a. gjennom lærebøker), samt anerkjennelse av sykepleie og økt lønn.
Fause fortsetter; « sykepleiere forlater yrket fordi det ikke gis tid til å være med pasientene og utøve sykepleie med den refleksjon det krever. Yrket må tilrettelegges slik at yrkes- og familieliv kan kombineres » . Dette går rett inn i kjernen på dagens debatt med krav om bemanningsnorm og tilstrekkelig ansatte med den nødvendige kompetanse for å løse sykepleieoppgavene i kommune- og spesialisthelsetjenesten.
OVERSELGES. Undersøkelsen fra NHO utført av Opinion sier ikke noe nytt og deler av den overselges av NHO og Tunold. Sykepleiere har alltid kjent utfordringene med for lav bemanning, som igjen gir for liten tid til omsorg, og behovet for styrking av sykepleiekompetansen, og behovet for økt lønn for å stabilisere og rekruttere sykepleiere. Det er også rent logisk at med flere arbeidsgivere vil en arbeidstaker ha flere muligheter. Men NHOs medlemsbedrifter som blant annet Aleris, er nisjebedrifter. Deres tjenester er begrenset i omfang og geografi av spørsmålet om økonomisk inntjening. Som arbeidsgivere er de for de få, og vil aldri være noe alternativ for alle Norges 96000 sykepleiere.
NHO ønsker kanskje å ta eierskap til samfunnsdebatten ved å snakke om «innovasjonskraften i det private». Hva er egentlig den? Det er der det er flest sykepleiere som samarbeider med flere faggrupper og industrien, at ideer utveksles og avansert teknologi som styrker sykepleietjenesten og omsorgen for den enkelte pasient, tas i bruk (innovasjon).
Utfordringene med bemanning og tilstrekkelig kompetanse er ikke ny. Sykepleiere har gjennom NSF påpekt dette siden 1912. Økt kompetanse, så økt lønn. Eller «Faget i front». Det er vi sykepleiere som har eierskapet til problemet og vi burde ha et eierskap til å bli hørt om løsningen: Økt lønn og økt kompetanse styrker rekruttering og stabiliserer arbeidskraft. Samfunnets virksomhetsidé om å fremme helse for alle i hele Norge kan ikke løses i en profittsøkende helseorganisasjon. Det kan kun løses i felleskapet.
