Vi kan ikke løse bemanningsproblemer med tvang
For å inspirere folk til å velge sykepleieryrket – og bli der over tid, må vi lytte til dem som har skoa på.
IFØLGE EN FERSK UNDERSØKELSE gjennomført av Opinion på oppdrag fra NHO mener 84 prosent av sykepleierne at det også for dem er viktig å kunne velge arbeidsgiver. Arbeiderpartiets forslag om å nekte sykepleiere og annet helsepersonell å jobbe hos private helseaktører hvis det er bemanningsutfordringer i det offentlige, kan derfor ikke kalles noe annet enn tidenes dårligste rekrutteringstiltak.
VI KJENNER ALLE TIL utfordringen. Det er færre som søker sykepleierutdanning, gjennomsnittlig avgangsalder for sykepleiere er 58 år – og så mange som 17.000 sykepleiere har forlatt yrket. Samtidig vet vi at behovet for helsetjenester bare blir større i årene som kommer. Ifølge Helsepersonellkommisjonen kan vi ikke bemanne oss ut av utfordringene, men det er på det rene at vi trenger flere sykepleiere og helsefagarbeidere for å møte pasientbehovet. Det betyr at vi som samfunn står overfor en gedigen rekrutteringsjobb. Og vi som ledere i helsetjenesten har et særskilt ansvar for å snu trenden. Flere må ønske å bli sykepleiere, vi må gjøre det attraktivt for sykepleierne å bli i yrket – og vi må skape arbeidsplasser som motiverer sykepleiere til å stå noen år til i jobb. Opinion-undersøkelsen bekrefter at det vil bli mindre attraktivt å velge sykepleierutdanningen og å bli i yrket, om det politisk skal bestemmes hvor de skal jobbe.
FOR Å INSPIRERE folk til å velge sykepleieryrket – og bli der over tid, må vi lytte til dem som har skoa på, og ikke til politikere som forsøker å komme bemanningsproblemer til livs med tvang. Egentlig sier det seg vel selv: Er man ung og skal velge en utdanning – og man trolig skal jobbe flere år enn generasjonene foran en – er det nok langt mer attraktivt og mindre «skummelt» å velge utdanning og yrke som gir flere karrieremuligheter og ulike arbeidsgivere å velge mellom.
Det er med andre ord en egenverdi å ha både offentlige og private arbeidsgivere også i helsetjenesten. For helsepersonell er som alle andre. Vi har ulike interesser og utgangspunkt, og læringsverdien og kompetanseoverføringen er stor når man får mulighet til å jobbe flere steder og på ulike måter. Vi må derfor utfordre forslaget om å begrense mulighetene til å jobbe der sykepleierne selv ønsker og fortsette å legge til rette for fleksible løsninger.
SYKEPLEIERNE OPPGIR ukurante arbeidstider og for høy arbeidsbelastning som de to viktigste årsakene til at de har sluttet, eller vurderer å gjøre det. Arbeidsmengden kan være vel så høy hos oss som ved et offentlig sykehus: Det er ingen dødtid og stramme program med flere operasjoner, men en travel arbeidsdag er kanskje lettere å takle takket være større grad av forutsigbarhet med kun planlagt aktivitet, med mindre enheter med flat struktur som gir mer innflytelse og, ikke minst, at sykepleierne får brukt kompetansen sin i stort monn. Så er ikke vår driftsmodell mulig overalt, men det betyr ikke at vi burde – gitt dagens behandlingskøer, strammere offentlige budsjetter og stadig økende pasientbehov – utnytte den kapasiteten private som Aleris representerer. Heller enn å stenge oss ned hvis det er bemanningsutfordringer andre steder?
For vi må ikke miste blikket på målet: Det store spørsmålet er jo ikke HVOR helsepersonellet jobber, men hvordan vi kan hjelpe flest mulig pasienten med de folka vi har – uten at arbeidsbelastningen blir for høy og de forlater faget.
Innleggsforfatteren er administrerende direktør i Aleris. Utover dette er det ikke oppgitt noen bindinger.
