Det haster å digitalisere psykiske helsetjenester
Digitalisering av helsetjenestene gir oss mulighet til å nå de som kan og skal være aktive agenter i egen forebygging, behandling og rehabilitering.
DEN ANERKJENTE FORSKEREN Kotter beskrev i 1995 hvordan en organisasjon først blir klar for endring når det er en felles opplevelse av at det haster (Sense of urgency). Vi som jobber med å utvikle, evaluere og å ta i bruk digitale psykiske helsetjenester har en god stund tenkt at det haster med å digitalisere psykiske helsetjenester.
Det haster fordi det er mange som søker og trenger psykisk helsehjelp, og da særlig barn og unge. Det haster fordi primær- og spesialisthelsetjenesten ikke klarer å imøtekomme disse behovene innenfor dagens rammer og arbeidsmodeller. Det haster fordi andelen av kronisk syke vil øke for hvert år. Det haster fordi den enhver tid sittende regjering mener at vi skal investere i psykisk helse, og gjerne mer enn investeringene innen somatisk helse. Og vi vet at det haster fordi antall helsearbeidere i helsetjenesten ikke kan fortsette å øke til tross for at behovene for helsehjelp øker. Denne høsten haster det mer enn noen gang, ettersom sykehus- og kommunebudsjettene er stramme, med nedlagte helsetilbud som en av flere konsekvenser.
FOREBYGGING. Digitalisering av helsetjenestene er en del av svaret. Ikke for alt og ikke for alle. Men det gir oss mulighet til å nå de som kan og skal være aktive agenter i egen forebygging, behandling og rehabilitering. Digitalisering av psykiske helsetjenester kan også bidra til at vi kun bruker ansikt-til-ansikt møtene til de som trenger det. Digitalisering av psykiske helsetjenester for barn og unge kan føre til at vi møter de unge der de er, samtidig som vi kan korrigere «helseinformasjonen» de mottar på Tiktok. Digitalisering av psykiske helsetjenester for ulike minoritetsgrupper kan overkomme barrierer som stigma, skam, språk og/ eller funksjonsnedsettelser.
Digitalisering av psykiske helsetjenester kan bidra til at vi kun bruker ansikt-til-ansikt møtene til de som trenger det.
Men når vi gjør opp status for digitale psykiske helsetjenester generelt, og nettbaserte behandlinger spesielt i spesialist- og primærhelsetjenesten, er det lite som tyder på at det haster å få kunnskapsbaserte digitale psykiske helsetjenester ut i tjenestene og frem til befolkningen. Tvert imot, så er det de eksisterende forvaltnings - og tjenestemodellene som er styrende.
Jeg vil her gi ett eksempel på hver av disse:
Eksisterende og forslag til fremtidige forvaltningsmodeller: Nettbasert forebygging, behandling og rehabilitering består av (minst) to lag: terapeutisk kunnskapsbasert innhold som er utviklet og eid av helsepersonell i tjenestene og en sikker digital plattform som er utviklet og eid av IT-næringen.
BÆREKRAFTIGE FORVALTNINGSMODELLER. Per i dag har helsetjenestene en god og forutsigbar forvaltning av innkjøpte IT- plattformer levert av IT-næringen. Men det finnes ikke bærekraftige forvaltningsmodeller for det terapeutiske innholdet. Det terapeutiske innholdet er verken verdisatt eller har en bærekraftig forvaltningsmodell som sikrer vedlikehold og videreutvikling. Det er heller ikke en praksis med forpliktende samarbeid mellom plattform-leverandør og innholdseiere. Det betyr at den eksisterende modellen for digitale helsetjenester forutsetter et dugnadsbasert vedlikehold av innhold, uten klare ansvarslinjer. I praksis har vi sett at en slik modell fører til en pulverisering av drifts- og vedlikeholdsansvaret, noe som resulterer i utdatert plattform og foreldet innhold.
Forslaget til fremtidig modell har vi i Forskningssenter for digitale psykiske helsetjenester prøvd ut i forbindelse med anskaffelse av digitale verktøy på helsenorge.no. I denne modellen samarbeider vi på sykehuset med IT-næringen om både anskaffelse og vedlikehold av nettbaserte behandlingsprogram. I denne modellen deler vi på kostnadene og inntektene knyttet til programmene, med klart definerte ansvarsområder. For eksempel så er det nyttig at IT-næringen er i førersetet når det gjelder salg og distribusjon, ettersom de er eksperter på dette. Det er også nyttig at vi i helsetjenestene vedlikeholder og oppdaterer innhold ettersom det er vi som har fag- og forskningskompetansen. Og det er nyttig at sykehuset og IT-næringen har et forpliktende samarbeid ettersom vi begge er interessert i at kundene/brukerne/pasientene skal få et best mulig tilbud.
DYNAMISK MARKED. En slik forvaltningsmodell for digitale helsetjenester er i tråd med eksisterende forvaltningsmodeller av lisensierte spørreskjema som i dag brukes i spesialisthelsetjenesten. Etter vår mening vil en slik modell gi helsetjenestene et mer dynamisk marked for nettbaserte behandlingsprogram der dagens og morgendagens kvalitet er ivaretatt. IT-næringen får et mer forutsigbart samarbeid med fagmiljøene, og det vil gi kostnadsdekning både til de som utvikler og vedlikeholder innhold og teknologi.
Eksisterende og forslag til fremtidige tjenestemodeller: Klinikkene og helsepersonellet er de som i dag bærer det økende gapet mellom behov for helsetjenester og det vi kan tilby. Daglig leser vi om stor arbeidsbelastning i psykisk helsevern, og helsepersonellkommisjonen peker mot en stadig større belastning på de som er igjen. Dersom vi fortsetter som i dag. Hvorfor haster det da ikke mer med å endre tjenestemodellene, inkludert en mer systematisk bruk av digital teknologi?
BEHOVSDREVNE POLIKLINIKKER. I somatikken er behovsdrevne poliklinikker på vei til å bli en del av det ordinære tilbudet. På slike poliklinikker besvarer utskrevne pasienter elektroniske spørreskjema som danner grunnlaget for den videre oppfølgingen. Er dette en pasient som skal komme til sykehuset for kontroll, eller holder det med en 10 minutters telefonkonsultasjon? Dette er trolig ikke en aktuell modell i psykisk helsevern ettersom mye av behandlingen skjer poliklinisk. Men også i fremtidens psykiske helsevern trenger vi differensierte tilbud, der mest ressurser brukes på de som trenger det mest.
Et motargument mot differensiering i psykisk helsevern er at vi mangler kunnskap som legger til rette for «presisjonsmedisin», der vi kan forutse hvem som trenger mer eller mindre terapeutkontakt. Vi har heller ikke i dag verktøy som kan bidra til å forutse hvem som kan være mer aktive aktører i egen behandling enn andre. Dette kan peke på en trappetrinnsmodell der majoriteten av pasientene i poliklinisk behandling begynner med digital behandling, og at de «trappes opp» til ansikt-til-ansikt behandling så snart man ser at effekten uteblir. En slik modell er prøvd ut i blant annet Storbritannia og Australia, med svært gode resultater.
I tråd med Kotter sin modell for endringsledelse er det nyttig å vise vei gjennom «quick wins». Dette kan vi oppnå gjennom å etablere «utprøvingsklinikker for psykisk helsevern for fremtiden» som har rammer til å pilotere og justere en trappetrinnsmodell, før videre skalering.
Hva venter vi på?
Ingen oppgitte interessekonflikter
