Er mer politisk innblanding
det helsetjenesten trenger?

Første januar 2002 år ble fem regionale helseforetak opprettet. Staten overtok eierskapet til sykehusene fra fylkeskommunene, og de ble organisert som foretak med eget styre og ledelse – men med overordnede helsepolitiske mål satt av Stortinget. Vi skulle få en bedre og mer likeverdig helsetjeneste over hele landet, mer helhetlig ressursutnyttelse, klarere roller og ansvar, effektiv ledelse, og det skulle motvirke underskuddet som tynget fylkeskommunene.

23 år senere er helseforetaksmodellen mindre populær enn den noen gang har vært. De siste ukene har vi hatt en intens debatt om sentralisering, byråkrati og demokratisk kontroll.

Slike debatter har en tendens til å følge et spor: Med utgangspunkt i en hendelse, eller et forslag om kutt ved et sykehus et eller annet sted, brukes det som et eksempel på at hele organisasjonsmodellen har sluttet å fungere, og at den må skrotes ved første og beste anledning.

Det er historieløst. Først og fremst fordi det setter til side alt det som er oppnådd i disse 23 årene. Den kraftige investeringen i nye sykehus er det mest opplagte eksempelet. Det var også der fylkesøkonomien tydeligst kom til kort.

Samtidig er investeringene i nye sykehus et av de områdene der kritikken mot helseforetaksmodellen er sterkest. Det er lett å forstå. Med foretaksmodellen ble det innført en bedriftsøkonomisk tankegang i spesialisthelsetjenesten, der man må forholde seg til regnskapsloven og avskrivninger, og tydeligere styring «for å oppnå bedre ressursutnyttelse og økonomisk balanse». 

Men i debatten om helseforetaksmodellen sauses alt sammen til en suppe man kan bruke for å mene at styringsmodellen er skylden til alle problemene den står i. Som professor i helseøkonomi og tidligere leder av Sykehusutvalget, Jon Magnussen, skriver i et innlegg hos Altinget: 

«Litt (men bare litt) flåsete kan man si at en av de viktige funksjonene helseforetakene fyller, er å være et sted man kan hekte en mer eller mindre velbegrunnet misnøye. For mange byråkrater? Helseforetaksmodellen. Ikke budsjett til dyre medikamenter? Helseforetaksmodellen. Ikke fødeavdeling i nærheten av der du bor? Helseforetaksmodellen. Mangel på arbeidskraft? Helseforetaksmodellen.»

Hva er alternativet?

Selv om mange kritiserer dagens styringsmodell, er det få som har andre forslag til hvordan sykehusene kan driftes.

I år utgjør kostnaden til betaling av renter og avdrag på lån til bygging av nye sykehus to prosent av de samlede overføringene til sykehusene. 

«For direktørtungt og byråkratisk», mener Frp. Men er det det? En gjennomgang Dagens Medisin har gjort av de fire regionale helseforetakene viser at de til sammen har 491 ansatte. 45 av dem har direktørtittel. 

Administrasjonen i de regionale helseforetakene skal planlegge, organisere og styre sykehusene de eier for å sikre befolkningen tilgang til helsetjenester, forskning, utdanning og pasient- og pårørendeopplæring - i tråd med nasjonal politikk. De har overordnet ansvar for lokalisering, funksjonsfordeling, dimensjonering og investeringer for å møte befolkningens behov og ivareta regjeringens og stortingets samlede ambisjoner for spesialisthelsetjenesten. Man trenger med andre ord et ledd mellom politikerne som bestemmer og finansierer, og sykehusene som utøver.

Et alternativ kan være å opprette et eget sykehusdirektorat. Det kan hende man kan klare å gjøre det administrativt og byråkratisk mindre enn summen av de fire helseregionene i dag, men det er ikke sikkert. Politidirektoratet, som ble opprettet omtrent samtidig med helseforetaksreformen, har i dag rett under 300 ansatte. Den overordnede oppgaven som et bindeledd mellom politikken og de utøvende organisasjonene er ganske lik, men spesialisthelsetjenesten er mye mer kompleks – og betydelig større. Mens det er rundt 20.000 årsverk i politiet, direktoratet og særorganene, er det 150.000 i spesialisthelsetjenesten.

Det trengs med andre ord et styringsledd av en viss størrelse – uansett organisasjonsform.

Å fjerne helseregionene og erstatte dem med et sykehusdirektorat vil også være en kraftig sentralisering av beslutningsmakt. Det er ikke sikkert det er det politikerne egentlig vil.

Vil ha mer politisk styring

Det tredje argumentet for å fjerne helseregionene – og som senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum forfekter – handler om manglende politisk innflytelse over lokale beslutninger. Et av svarene er å gjeninnføre hvert sykehus som en selvstendig enhet med eget styre, bestående av politiske representanter, ansatte- og brukerrepresentanter, og med et eget årlig budsjett vedtatt av Stortinget (rammefinansiering).

Problemet er at det er ingenting som tilsier at lokalpolitikere tar bedre beslutninger om utviklingen av helsetjenesten enn fagfolkene gjør i dag. Snarere tvert imot. 

I en ny undersøkelse fra Arbeidsgiverforeningen Spekter svarer 83 prosent av lederne i helseforetakene at politiske myndigheter allerede detaljstyrer for mye, mot 67 prosent innen samferdsel og 39 prosent innen kultur.

Når det er faglig riktig å ta en avgjørelse om en endring som oppleves som upopulær i befolkningen, vil mange politikere være mer opptatt av å sikre gjenvalg enn å utvikle helsetjenesten i riktig retning. 

Politikerne skal peke retningen for helsetjenesten, og sikre trygg og stabil finansiering av den. Så skal ledelsen i foretakene sørge for at de politiske ønskene blir etterfulgt. 

Men politikerne bør også stille krav til fagfolkene som leder helsetjenesten om at de bruker sin plattform til å fortelle og forklare. At de deltar i det offentlige ordskifte og bidrar til bedre forståelse for beslutningene som tas, og endringene som gjøres.

Må kommunisere bedre

En av de store utfordringene i helsetjenesten er at endring i behandling og i pasientgrupper ikke kommuniseres godt nok ut i befolkningen, slik at du og jeg forstår hvorfor behandlingen man ga for ti år siden ikke er den man gir nå. Og her hjelper ikke politikerne til. I stedet bidrar man til å skape usikkerhet om faglige beslutninger, og så tvil om at helsesektoren leverer gode tjenester til befolkningen. Det gjør den. 

Er det noe helsetjenesten trenger i den omfattende omstillingen den står i så er det faglig funderte beslutninger, langsiktighet og forutsigbarhet. Ikke kortsiktige og populistiske beslutninger tatt for å sikre gjenvalg. 

En svensk avhandling som har sett på hvordan man i region Dalarna har lykkes i å endre helsetjenesten og redusere kostandene uten at det har gått utover pasientene, trekker frem det å ta med erfarne klinikere i ledelsen  – og i beslutningene  – som et av de aller viktigste grepene. Det er nettopp fagligheten i beslutningene som bidrar til at man sikrer pasientene den beste behandlingen.

Ikke et fakkeltog for å bevare en lokal helsetjeneste det er stadig mindre behov for.

Les også:

Vil samle flertall mot helseforetaksmodellen

Flertall for å vurdere helseforetaksmodellen

Tror skroting av helseforetaksmodellen kan skje i løpet av de neste fire årene

Vedum mener det er mulig å skrote helseforetakene – Ulstein gir ingen støttegaranti

Villige til å forhandle om alternativ: – Vi skal strekke oss for å bli kvitt foretaksmodellen