Supertidlig diagnostikk – eller alternativ ressursbruk?

For å redusere sykdom og følgene av sykdom er det stort sett slik at det er best å starte behandling så tidlig som mulig, før sykdommen får utviklet seg og gjort skade.

For å starte behandling av sykdom må man først diagnostisere tilstanden og i tråd med ideen om å behandle så tidlig som mulig, må sykdommen diagnostiseres så tidlig som mulig. Her er det underforstått at det finnes en behandling, og at den har så god effekt og lite bivirkninger at det er meningsfullt å starte behandling tidlig. Det legges også til grunn at tilstanden ville utviklet seg hvis den ikke ble behandlet. Det er det imidlertid større usikkerhet rundt i tidlig fase av et sykdomsforløp.

Et banalt eksempel er sår hals; det kan være starten på en heftig bakteriell halsbetennelse, men det kan like gjerne være et symptom som snart går over av seg selv. Med dagens kunnskap om antibiotika-resistens og forekomsten av milde symptomer er det åpenbart at det er helt feil å behandle alle såre halser med antibiotika.

Mye å ta stilling til

For mange andre tilstander kan det også være slik at det «naturlige forløpet» i en betydelig del av tilfellene kan være at det ikke blir noe større av det. I så fall er tidlig diagnostikk mer til besvær enn til nytte. Men frykten for at noe alvorlig er på gang er en sterk driver til å diagnostisere tidlig, også for tilstander som ikke har noe behandlingstilbud. Utviklingen går fort, og man kan jo håpe at en ny behandling blir tilgjengelig snart. Det er høye forventninger til rask og avansert helsehjelp. Fastlegene forteller ofte at de møter bestillinger om å «få sjekket alt som kan sjekkes», dessuten tilbys det stadig nye helsesjekker og prøver via private tilbydere.

Det er altså flere ledd i prosessen fra tidlig diagnostikk til tiltak og redusert sykdom som kan være beheftet med usikkerhet. For alvorlige tilstander betyr det at man bør ta stilling til flere utfordrende spørsmål før man går i gang med tidlig diagnostikk.

Problemstillingen aktualiseres nå av de nye blodprøvene som kan avsløre tegn på Alzheimers’ sykdomsforandringer i hjernen mange år før de første kliniske tegnene på sykdommen oppstår. Enn så lenge er dette ikke «allment tilgjengelige» blodprøver, men en lovende metode i spesialisthelsetjenesten for å forenkle nærmere diagnostikk når pasienten har kliniske demenssymptomer.

Prøvesvar uten behandling

Det er likevel ikke usannsynlig at testene kan bli både tilgjengelige og etterspurt, slik utviklingen har vært for andre prøver. Utstrakt bruk av slike tester vil være problematisk. Ett problem er tolkning av prøvesvar; man får ikke et enkelt ja/nei-svar, men en verdi på en kontinuerlig skala av sannsynlighet fra at verdien er så lav at Alzheimer ikke er sannsynlig til at sannsynligheten er svært stor. Hvis en slik test tas hos yngre personer uten at det foreligger symptomer på kognitiv svikt, vil sannsynligheten for at personen har Alzheimers sykdom være lav, dvs lav pre-test sannsynlighet. Av statistiske grunner er det slik at «lav pre-test sannsynlighet» betyr at negativt test-resultat (lav sannsynlighet for Alzheimers sykdom) med stor sannsynlighet er riktig, mens en forhøyet verdi mer usikker. I praksis opplever klinikerne ofte at det er vanskelig å forholde seg til at en målt verdi er usikker; et tall med desimaler virker så nøyaktig. For testene som er på markedet nå, er «gråsonen» vid, og en stor andel av prøvene viser verdier som ikke gir noen klar pekepinn om risikoen for Alzheimers sykdom (Aarsland et al., 2026). Usikkerhet knyttet til prøvesvar krever vurdering og innsats fra fastlege, hjelp til tolking og avklaring av oppfølging. Altså vil lett tilgang til slike prøver føre til betydelig ressursbruk i primærhelsetjenesten.

Neste problem med tidlig testing er at det enda ikke finnes effektiv behandling for sykdommen. Hvis (når?) dette kommer, vil selvsagt testing bli etterspurt og nyttig, og vi vil sikkert få på plass rutiner for både testing og behandling.

Er visshet bare positivt?

Pr i dag er resultatet av en prøve derimot bare en verdi som viser «ikke økt», «gråsone» eller «økt sannsynlighet» for Alzheimers sykdom. Hvis resultatet viser økt sannsynlighet, vil antakelig både personen selv og de rundt oppfatte dette som at det bare er et spørsmål om tid før personen går inn i et sykdomsforløp. Dette kan ha noe positiv effekt hvis det bidrar til at man tidlig setter seg bedre inn i hva som er gode tiltak, men det kan også hende at forventninger om funksjonsfall bidrar til å forsterke opplevelsen av sykdom i tidligere fase enn man ellers ville merket den. Altså er det høyst usikkert om supertidlig diagnostikk gir noen gevinst med hensyn til livskvalitet, og det er sannsynlig at det genererer mer etterspørsel etter helsetjenester.

Man kan argumentere med at å påvise økt sannsynlighet for å utvikle Alzheimers sykdom tidlig kan gi personen lengre tid til å endre vaner som påvirker sykdomsrisikoen – og dermed forsinke utviklingen av sykdommen. Demens er vist å ha sammenheng med en rekke risikofaktorer vi kan påvirke selv; redusert hørsel, høyt kolesterol, depresjon, fysisk inaktivitet, diabetes, røyking, høyt blodtrykk, overvekt, stort alkoholinntak, sosial isolasjon og synstap (Livingston et al., 2024). Om blodprøver som viser økt sannsynlighet for at Alzheimers sykdom er under utvikling faktisk virker motiverende og forebyggende, vet vi ikke enda, men det finnes undersøkelser som ikke tyder på det (Dingle et al., 2024; Golan Shekhtman et al., 2025).

Unødvendig ressursbruk

Derimot finnes de gode argumentene for å endre vaner og redusere risikofaktorer, også uten spesifikk diagnostikk. Det er også andre gode grunner til å redusere de aktuelle risikofaktorene allerede – det som er godt for hjertet er godt for hjernen, og omvendt – og gode vaner er også bra for de fleste andre tilstander.

Her ligger bekymringen rundt svært tidlig diagnostikk sett med samfunnsmedisinsk blikk.

Spesifikk testing for å komme fram til allmenngyldige råd er unødvendig ressursbruk. Istedenfor at individuell undersøkelse leder fram til med allmenne råd i individuell veiledning til en mengde personer – kunne tilsvarende innsats vært brukt på helt andre måter for å treffe flere. Og fastlegene må helst slippe å bruke mye tid på å begrense unødvendig prøvetaking, forklare lite avklarende prøvesvar og kontrollere disse.

Å bruke ressursene riktig

Allmenne råd kan gis i mange sammenhenger både i og utenfor helsetjenestene. Forebygging av sykdom handler også om mye mer enn allmenne råd, og det viktigste skjer i stor grad utenfor helsetjenestene. Gode vaner bør etableres tidlig, og barnehager og skoler er viktige arenaer for dette. Allmenne tiltak som gjør det lett å være fysisk, mentalt og sosialt aktiv har stor verdi, og det er utallige tiltak som kan bidra til at noen eller mange forbedrer sine utsikter til god helse.

Så snart demenssykdom er klinisk merkbar – dvs at det er et målbart fall i kognitive funksjoner som har vart over minst et halvår – er diagnostikk viktig og riktig. Da er det nyttig for både pasient og de omkring å sette seg inn i hvordan sykdommen kan håndteres så godt som mulig, gjøre grep i forhold til nettverket sitt og bruke ressursene sine godt. Med fornuftig tilrettelegging kan fysiske, mentale og sosiale ressurser brukes best mulig. Det å kjenne til sykdommen og få hensiktsmessig støtte til rett tid kan være av stor verdi for både den som utvikler sykdom, de rundt og samfunnet for øvrig.

Altså: Bruk ressursene på rett sted – diagnostiser til rett tid.