Relasjoner beskytter mot teknostress

Digitalisering er avgjørende for en bærekraftig helsetjeneste og kan styrke kvalitet, effektivitet, pasientsikkerhet, beslutningsstøtte og informasjonsflyt. Verdien avhenger imidlertid av hvordan teknologien påvirker brukerne. Dette ser vi i alt fra e-konsultasjoner hos fastleger til bruk av felles journal- eller samhandlingsløsninger. Ny forskning (Dakin et al., 2025) viser at digitalisering kan medføre teknostress (technostress), teknolidelse (technosuffering) og relasjonell belastning (relational strain) når løsningene utfordrer ansattes identitet og verdier. For å sikre god pasientoppfølging og et fungerende arbeidsmiljø, må digitalisering anerkjennes som en sosial prosess. Ved å prioritere brukernes behov for autonomi, kompetanse og tilhørighet, kan teknologien underbygge et meningsfullt arbeidsliv.

Teknostress, teknolidelse og relasjonell belastning er begreper fra fagene informatikk og organisasjonsteori (Dakin et al. 2025: e214). Teknostress skyldes forhold som overbelastning, kompleksitet, usikkerhet, rollestress, kjedsomhet og manglende involvering i systemdesign (Ragu-Nathan et al., 2008; Fischer et al., 2021 i Dakin et al. 2025: 214). Teknostress forsterkes når det er tidspress og hyppige oppgavevekslinger. Digitale kontrollformer som utfordrer profesjonell identitet kan gi teknolidelse (Dakin et al., 2025: e214). Ansatte håndterer utfordringene ulikt (Gill 2019), noe vi kommer tilbake til senere. Relasjonelle tilnærminger til teamarbeid og lederskap med vekt på psykologisk trygghet (Edmondson, 1999) og relasjonell koordinering (Gittell, 2016) er viktig infrastruktur når arbeid preges av fragmentering og endring (Dakin et al. 2025: e214).

Britisk studie viste økt stress og lav moral

I en studie av 12 britiske legekontorer over 28 måneder (2021–2023) gjorde forskerne deltagende observasjon, de intervjuet 66 klinisk personell og 48 støttepersonell, og analyserte dokumenter (ibid: e212). De så etter styrker og utfordringer ved økningen av fjernarbeid og digitalisering. Dakin et al. (2025: 211) viser til at tidligere forskning (Payne et al. 2024; Ladds et al. 2023  ; Burch et al. 2024; Donagny et al. 2024; Dakin et al. 2023) viste at endringene har ført til svekket pasientsikkerhet og kontinuitet, økt ulikhet i tilgang, og en betydelig belastning på arbeidsmiljøet i form av økt stress, lav moral, og høyere sykefravær og turnover.

Dakin et al. (2025) fant at ansatte strakk seg langt for å bruke digitale løsninger. Løsningene ga noen økt autonomi, fleksibilitet og bedre balanse mellom jobb og fritid. Samtidig opplevde mange høyt arbeidspress, fragmenterte oppgaver og tap av kontroll ved rolleglidning (ibid: e213). Når rigide systemer møter en uforutsigbar hverdag, oppstår «teknolidelse» der ansatte må utføre mye usynlig arbeid for å få systemene til å fungere. Teknostress forsterkes av mental overbelastning, teknisk svikt og møter med frustrerte pasienter (ibid: e214). Friksjon oppstår særlig når pasienter ikke får time i tide, sliter med tilgang eller tilbys digitale løsninger fremfor ønsket fysisk møte. For mange utfordret det selve identiteten og opplevelsen av å levere tjenester i tråd med profesjonelle standarder for god praksis (ibid: 215).

Forskjellige strategier

Dakin et al. (2025: e215-2016) beskriver ansattes strategier for å håndtere endringene ut fra Gill’s (2019) begreper:

1. Sammensmeltning (blending): Å integrere systemkrav i sin profesjonelle identitet. Man tilpasser arbeidsmåten til systemets premisser, selv om det tidvis føles faglig utilfredsstillende eller opplevelsen av å kunne bruk det kliniske skjønnet i møte med pasienten.
2. Brobygging (bridging): Å kompensere for systemfeil eller manglende funksjonalitet med manuelt merarbeid. Dette foregår ofte i det skjulte og utenfor ordinær arbeidstid, drevet av et personlig ansvar for å sikre pasienten forsvarlig hjelp og trygghet. 
3. Distansering: Å utføre små motstandshandlinger for å verne om egen autonomi. Dette kunne innebære å bevisst omgå visse digitale krav eller registreringsrutiner som oppleves som meningsløse eller direkte hemmende for kjerneoppgavene, for slik å kunne prioritere faktisk pasientkontakt.
4. Separering: Å trekke seg helt ut, enten gjennom sykemelding, oppsigelse eller ved å redusere sin stillingsbrøk. Ansatte opplever at det digitale og moralske stresset fører til tap av mestringsfølelse og lav moral.

Relasjoner avgjør

Forskerne fant at det relasjonelle miljøet i stor grad avgjør hvordan ansatte håndterer teknostress, teknolidelse og relasjonell belastning. På arbeidsplasser med sterke relasjoner og psykologisk trygghet opprettholdt de mer sosial kontakt og de ga hverandre mer støtte. De forstod også bedre behov for opplæring, og andres arbeidsbelastning. Motsatt skapte digitaliseringen mer relasjonell belastning og urettferdig arbeidsbelastning i sterkt hierarkiske eller adskilte team (Dakin et al 2025: e217).

Digitalisering er nødvendig for å løse utfordringer i sektoren, og det kan ha mange positive konsekvenser. Teknologien må imidlertid være tilpasset menneskene i den kliniske hverdagen. Dette krever at ledere flytter fokus fra ren teknisk implementering til hvordan digitale verktøy faktisk endrer ansatte arbeidshverdag, arbeidsmiljø, og kan utfordre identitet og verdier (Dakin et al., 2025). Skal sektoren lykkes med å rekruttere og beholde personell, må teknologien støtte faglig autonomi og kompetanse, fremfor å fortrenge meningsfullt pasientarbeid med digitalt merarbeid og fragmenterte oppgaver. God involvering av ansatte er viktig for å sikre at nasjonale og lokale strategier forankres i den praktiske virkeligheten. Ved å prioritere den sosiale infrastrukturen like høyt som den tekniske, får vi en helsetjeneste som er både teknologisk rustet og menneskelig bærekraftig til det beste for både ansatte og pasienter (ibid).

Ingen oppgitte interessekonflikter