Næringsministserens unnvikende svar om helseinnovasjon

Høyres Bård Ludvig Thorheim stilte i slutten av mars dette skriftlige spørsmålet fra Stortinget til næringsministeren: Hva er status for regjeringens arbeid med å etablere en helsekatapult slik det ble varslet i veikartet for helsenæringen?

Cecilie Myrseths svar er en politisk unnvikelse av den varslede satsingen på helseinnovasjon. Hun skriver at helsenæringen i noen grad allerede kan benytte seg av tilbudene fra eksisterende katapulter, når det likevel ikke er rom for nye katapulter innenfor gjeldende budsjetter.

Det alvorlige i denne unnvikelsesmanøveren, er at regjeringen selv har pekt på helsenæring som en nasjonal satsing, men ikke følger opp med virkemidler som gjør det mulig å bygge industri.

Forskning, men ikke næring?

Norge investerer tungt i helseforskning. Vi har sterke sykehusmiljøer, ledende kreftforskning, helseteknologi, gode helsedata og internasjonalt attraktive fagmiljøer.

En stor del av den offentlige, frie forskningsinnsatsen går nettopp til helseforskning.  Likevel har vi ikke bygget et tilsvarende sterkt apparat for testing, dokumentasjon, oppskalering og industrialisering. Vi investerer mye i kunnskapen, men for lite i systemet som skal gjøre den om til produkter, selskaper, produksjon og eksport.

Beklager, Myrseth, det holder ikke å si at helseselskaper i noen grad kan bruke eksisterende katapulter. Det er stor forskjell på å låne kapasitet i en generell industriordning og å bygge nasjonal infrastruktur for en helsenæring i internasjonal konkurranse.

Helse krever klinisk nærhet, regulatorisk kompetanse, dokumentasjon, kvalitetsstyring, produksjonsforståelse og markedstilgang. Dette er ikke tilleggstjenester. Det er forutsetninger for å lykkes.

Fra ambisjoner til ...?

Tre år etter veikartet for helsenæringen og lanseringen av helse som eksportsatsing, klarer regjeringen fortsatt ikke å vise hvordan ambisjonene skal bli til industri. Fasen mellom forskning og marked lider under dette: der selskaper utvikles, teknologier dokumenteres, kapital mobiliseres og produksjon skaleres.

Potensialet bekreftes ved at globale selskaper som Bayer, GE Health Care og Thermo Fisher investerer i Norge. Det viser at internasjonale aktører ser verdi her. Men globale selskaper investerer ikke videre av nasjonal lojalitet. De investerer i områder der kompetanse, infrastruktur, regulatoriske løp, kapital og produksjonskapasitet henger sammen. Norge har eksempler på slike områder innen celleterapi, radioligandterapi, digital hjemmeoppfølging, sensorikk og diagnostikk. Uten nasjonal kapasitet for testing og skalering blir dette likevel enkeltmiljøer og enkeltinvesteringer, ikke en helsenæring koblet til globale verdikjeder. Da blir Norge et godt sted å starte — og et for svakt sted å vokse.

Ta ansvar for satsinger

Norge trenger derfor en mer moden innovasjonspolitikk for helse, som tar reelt ansvar for:

1. At det etableres et nasjonalt helsekatapulttilbud med test-, dokumentasjons- og skaleringskapasitet.

2. At tidligfasekapital kobles tettere til kliniske miljøer og industriell kompetanse. Selskaper trenger ikke bare penger. De trenger miljøer hvor teknologi kan valideres, regulatoriske krav forstås og markedet nås.

3. At gevinster fra statlige investeringer i innovasjonsmiljøer i større grad reinvesteres for å bygge miljøene internasjonalt konkurransedyktige.

Næringsministeren kan fortsatt gjøre dette riktig. Hun kan bygge videre på miljøene, investeringene og selskapene Norge allerede har. Men da må hun slutte å omtale helsenæringen som en satsing, samtidig som selskapene henvises til restkapasitet i virkemidler som ikke er bygget for dem.

Spørsmålet er ikke om Norge har forskningen. Det har vi. Spørsmålet er om vi har en regjering med viljen til å bygge industrien rundt den.

To av helseklyngene står bak HealthCatalyst, et selskap med mål om å bygge ut testarenaer, for å starte med det en helsekatapult skal legge til rette for. Det er ikke oppgitt interessekonflikter utover dette.