Når mat blir behandling – men uten bruksanvisning

I psykisk helsearbeid løftes ernæring ofte fram som en viktig del av helse og mestring. Likevel behandles mat i praksis sjelden som en integrert del av oppfølgingen. For mange blir ernæring et råd man forventes å følge på egen hånd, heller enn et tiltak som inngår i helsehjelpen.

Lite personlig støtte

Råd som «spis regelmessig», «spis variert» og «spis sunt» er velkjente og velmente. De formidles ofte som enkle grep for bedre helse og økt overskudd.

I praksis møter mange disse rådene i en hverdag preget av lav energi, konsentrasjonsvansker, uregelmessig døgnrytme og begrenset overskudd til planlegging, innkjøp og matlaging. For personer med psykiske plager kan rådene derfor oppleves mindre som støtte – og mer som en påminnelse om det de ikke får til.

Kilde til stress

Hverdagen påvirker nettopp de funksjonene som er nødvendige for å følge kostråd: initiativ, struktur, motivasjon og evne til å gjennomføre planer. Når ernæring løftes fram som viktig for psykisk helse, men uten at disse forutsetningene tas på alvor, oppstår et tydelig gap mellom anbefaling og praksis.

I dette gapet risikerer ernæring å bli en kilde til stress, dårlig samvittighet og opplevelse av nederlag, snarere enn et helsefremmende tiltak. 

Mangler personlig tilpasning

Hva og hvordan vi spiser, har betydning for både humør, energi og evne til å konsentrere seg. Effekten handler imidlertid ikke bare om næringsinnhold, men også om regelmessighet, forutsigbarhet og stabile rutiner. Små, gjennomførbare måltidsvaner kan bidra til økt overskudd i hverdagen. Samtidig gir detaljerte eller idealiserte kostplaner ofte begrenset effekt dersom de ikke er tilpasset den enkeltes funksjonsnivå, livssituasjon og praktiske muligheter. 

Paradokset er derfor tydelig: Kunnskap om ernæring har liten verdi når hverdagen gjør rådene vanskelige å følge. Likevel er det nettopp kunnskap som ofte formidles innen psykisk helsevern, mens oppfølging og tilrettelegging uteblir. Når ernæring inngår i behandling av psykiske plager, men ansvaret i praksis legges fullt og helt på pasienten, er det grunn til å spørre om vi tar ernæring på alvor som en del av helsehjelpen.

Trenger praktiske grep

Dette blir særlig tydelig når også unge rapporterer økende press knyttet til å spise «riktig». Når sunn mat presenteres som et krav, uten samtidig støtte til gjennomføring, kan gode intensjoner bidra til økt stress og skam. For personer som allerede strever psykisk, kan dette forsterke følelsen av ikke å strekke til, også på områder som egentlig skulle bidra til bedre helse.

Skal ernæring fungere som et reelt verktøy i psykisk helsearbeid, må fokus flyttes fra idealer til gjennomførbarhet. Det handler ikke om å senke ambisjonene, men om å tilpasse tiltakene til menneskene de er ment for.

Praktiske grep kan være enkle og lavterskel: faste, realistiske måltidsrutiner som sikrer tilstrekkelig energiinntak gjennom dagen, forenklede løsninger for innkjøp og tilberedning, bruk av ferdigretter eller tilrettelegging for felles måltider. Like viktig er individuelle tilpasninger der matvaner justeres etter dagsform, appetitt og funksjonsnivå – ikke etter standardiserte anbefalinger.

En del av behandlingen

Når slike elementer inngår i oppfølgingen, kan ernæring bidra til økt mestring, stabilitet og energi i hverdagen. Da flyttes fokuset fra å «gjøre alt riktig» til å gjøre det mulig å få til noe. Dette er ofte avgjørende for personer med psykiske plager, der små forbedringer i struktur og energinivå kan ha stor betydning for funksjon og livskvalitet.

Hvis ernæring skal være en del av behandling for psykisk helse, må den behandles som nettopp det: behandling. Det innebærer mer enn råd. Det krever tid, oppfølging og praktisk tilrettelegging. Først da kan mat bli en støtte i hverdagen, og ikke enda et krav man ikke mestrer.

Ingen oppgitte interessekonflikter

OUS raser nedover på prestisjekåring. Vet ikke hva det skyldes