Kanskje er det jeg som hisser meg opp unødvendig

23. september sendte Helse- og omsorgsdepartementet et brev til alle landets kommuner som handlet om bosetting av barn og unge personer i sykehjem. Nærmere seks sider med gjennomgang av relevant lovgivning, formaninger og oppfordringer til kommunen. Jeg vil tro at de fleste, også de som tar beslutninger i kommunene, er enige i at sykehjem ikke er riktig plass å bo for barn og unge. Men det er ikke temaet nå. Temaet er måten departementet avslutter brevet:

«Avslutningsvis bemerker departementet at dersom gjennomgangen fra statsforvalterne viser at yngre personer fortsatt bosettes i sykehjem mot eget ønske, vil departementet vurdere nye tiltak. Lovendringer kan bli ett av disse tiltakene.»

Med lov skal landet bygges

Serveres det kake med påskriften «Med lov skal landet bygges» i 14.00-kaffepausen i departementet? Vi har hundrevis av lover og tusenvis av forskrifter, og sikkert enda flere rundskriv og retningslinjer til å passe på at disse blir fulgt.

Likevel er landets kommunedirektører uomtvistelig lovbrytere. Likevel er nye regler og skjerping av gamle tilsynelatende en foretrukket løsning.

Forventningene til kommunene er høye, både fra innbyggere, politikere og nasjonale myndigheter. Men det er ikke et likhetstegn mellom det som forventes og det som ressursene muliggjør. I 2024 hadde seks av ti kommuner røde tall nederst i regnskapet. I tillegg er det mange fjærlette sparegriser (=kommunale disposisjonsfond) rundt omkring. Mange steder er sparegrisen knust.

Det er grenser for hvor mye handlingsrom kommunedirektørene får gjennom enda mer omstilling, effektivisering, digitalisering, interkommunale samarbeid og innovasjon. Hva er langtidsnytten av å piske halvdød hest? Eller rettere sagt: Når flere pisker samme halvdøde hest?

Rettsløse kudrikkere

For er ikke bare Helse- og omsorgsdepartementet som passer på «sine» statlige krav til kommunene. Jeg vil tro de statlige gjeterne, statsforvalterne og andre tilsynsmyndigheter, kan rapportere om kommunale lovbrudd i de fleste sektorer. Det kommunale handlingsrommet er lite, og kommunene som kjenner hvor skoen trykker blir tvunget til å prioritere etterlevelse av statlige krav. Eller rettere sagt mellom statlige krav.

Kanskje skal regjeringen oppnevne (enda) et (hurtigarbeidende) utvalg som kan se på hvilke «nye tiltak» departementene kan vurdere. Da håper jeg «lovendringer» står langt ned på listen. I alle fall om endringen ikke betyr opphevelse av en eksisterende lovbestemmelse. Til et sånt eventuelt utvalg vil jeg minne om følgende formulering i «Veileder om statlig styring av kommuner og fylkeskommuner»:

«Stram statlig styring vil samlet sett føre til et velferdstap, enten fordi tjenestene blir for dårlig tilpasset for befolkningen som helhet eller fordi summen av styringen gir for store kostnader.»

Kanskje er det bare jeg som unødvendig har hisset meg opp over en utilsiktet irriterende avslutning på et ellers fornuftig brev. Kanskje. Skulle det bli tomt for samtaletemaer i kaffepausen anbefales Magnus Lagabøtes landslov, en lov som (faktisk) er opphevet. Og om det blir tomt for melk til kaffen er handlingsrommet muligens større i dag, jamfør landsloven  om «kudrikkere»: «Den som legger seg under folks kyr og drikker, er rettsløs.» Kommunedirektørene ville uansett vært både rettsløse og fredløse, uavhengig av kudrikking. God kaffepause!