SIGNALEFFEKT: Hva slags signal sender vi til pasienter og ansatte når vi sier at helsetjenesten må bli mindre for å bygge større, spør Thomas Renngård.

Når sykehus må spare seg syke for å betale ned murstein

Helseforetakene skal selvsagt bruke ressursene klokt, men de må ikke presses til å undergrave sin egen drift for å oppfylle en finansieringsmodell som aldri har hatt pasientene som utgangspunkt.

Publisert Sist oppdatert

Oslo universitetssykehus (OUS) står foran en dramatisk nedbemanning: 200 årsverk skal kuttes for å møte statens krav om overskudd.

Ikke fordi behovet for helsehjelp er blitt mindre, men fordi en rigid finansieringsmodell tvinger sykehusene til å sette økonomiske tall foran pasientbehovet.

Dette er et alvorlig varsko. Når støttefunksjoner og fagmiljøer kuttes for å frigjøre midler til byggelån, flyttes regningen til pasientene. Det handler ikke lenger om å sikre best mulig behandling, men om å balansere regnskapet for å tilfredsstille en modell som er konstruert langt fra sykehuskorridorene.

Skal økonomiske modeller styre helsetjenesten, eller skal helsetjenesten styre økonomiske modeller?

OUS skal i årene som kommer drive både dagens sykehus og bygge fremtidens. Nye Rikshospitalet, Nye Aker og andre store prosjekter er nødvendige for at vi skal ha et moderne helsevesen rustet for fremtiden. Men i stedet for å se på dette som et nasjonalt ansvar, en samfunnsinvestering som bør bæres av fellesskapet, tvinges sykehusene til å ta opp lån og samtidig levere stadig høyere overskudd.

Kravet for OUS øker fra 250 millioner i år til over 800 millioner neste år. Dette er ikke bare urealistisk, det er uansvarlig.

Nasjonal utfordring

Dette er imidlertid ikke en lokal utfordring alene. Flere nye sykehusbygg i Norge er finansiert gjennom samme modell, og mange står overfor tilsvarende konsekvenser.

Høy gjeldsbelastning og krav til effektivisering påvirker både kvaliteten på helsetjenestene og arbeidsforholdene for ansatte. Dermed blir dette et nasjonalt problem som krever politisk oppmerksomhet og helhetlige løsninger, ikke bare lokale tilpasninger.

For hva slags signal sender vi til pasienter og ansatte når vi sier at helsetjenesten må bli mindre for å bygge større? At flere sykepleiere, portører, IKT-spesialister og ingeniører må bort for å frigjøre penger til renter og avdrag? Sykehus er ikke banker.

Deres «kapital» er mennesker, kompetanse og tillit. «Ingen ville foreslått å finansiere en motorvei ved å først kutte i antall veiarbeidere».

Det finnes løsninger

Tillitsvalgte og ansatte har pekt på alternativer: rentefrie lån, direkte bevilgninger eller en modell der investeringer i bygg holdes utenfor driftsbudsjettene. Dette er fullt mulig, hvis politikerne vil. Staten kunne valgt å se på sykehusbygg som det de faktisk er en del av samfunnets infrastruktur, på linje med veier, jernbane og skoler. Ingen ville foreslått å finansiere en motorvei ved å først kutte i antall veiarbeidere.

Likevel er det nettopp denne logikken som nå legges til grunn for sykehusene. Vi trenger en politisk kursendring. Helseforetakene skal selvsagt bruke ressursene klokt, men de må ikke presses til å undergrave sin egen drift for å oppfylle en finansieringsmodell som aldri har hatt pasientene som utgangspunkt.

Det er på tide å stille et enkelt spørsmål: Skal økonomiske modeller styre helsetjenesten, eller skal helsetjenesten styre økonomiske modeller?

For pasientene er svaret åpenbart. Det bør det også være for politikerne.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS