Grepet som kan bedre sykehusøkonomien

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

I morgen legges statsbudsjettet for neste år frem. Det blir mer penger til helsesektoren, men det er bare å stålsette seg: Det blir langt fra så mye som ansatte håper, og krisen som oppleves over hele landet blir ikke løst med dette statsbudsjettet heller. 

Det er ikke pessimisme, det er realisme. Behovene overgår langt muligheten regjeringen har til å innfri dem.

Mer til sykehjem og psykisk helse 

Noen konkrete prosjekter vil likevel få et løft, på områder som er viktige for regjeringen for å styrke profilen i det rødgrønne prosjektet. Ingvild Kjerkol har allerede lekket at det kommer 33,3 millioner kroner til 66 nye LIS1-stillinger. I tillegg brukes 20 millioner til lavere gebyrer for søkere fra tredjeland som vil jobbe som helsepersonell i Norge.

300 millioner kroner skal også inn i potten for å bygge 1500 nye sykehjemsplasser, det skal brukes 150 millioner kroner for å bygge opp flere lavterskeltilbud for psykisk helse, og 26 millioner kroner skal gå til utvikling av et digitalt helsekort for gravide.

Klare svar

Ingen regjering i moderne tid har bestilt flere utredninger på helsefeltet enn den sittende regjeringen har. Men om man ikke bare skal utrede for utredningens- / utsettelsens- / moro- skyld, så må det følges opp. Statsbudsjettet er det viktigste stedet å gjøre det, for her følger det forpliktelser med pengene.

Utfordringen er at når man får et godt utvalg fageksperter til å foreslå endringer på ulike områder, så skaper det også forventninger om at noen av rådene og innspillene følges. Svarer budsjettet dårlig på de forventingene som er skapt, mister regjeringen troverdighet og støtte.

Vi kan nok se bort fra Helsepersonellkommisjonens ønske om 300 millioner kroner i året de neste ti årene – totalt tre milliarder – til oppgavedeling. Det er en for omfattende forpliktelse. Det samme gjelder milliarden Kvinnehelseutvalget ville ha til til sammen 75 ulike tiltak. Det betyr ikke at det ikke kan komme penger til noen av tiltakene, men til totaliteten er forpliktelsen for stor.

Fiks finansieringen

Derimot er det spennende å se hvordan regjeringen følger opp sykehusutvalgets forslag om å endre hele finansieringen av spesialisthelsetjenesten. Det vil være et tydelig grep for å fikse noe som ikke fungerer som det skal, uten at det koster skjorta. Utvalget som var ledet av Jon Magnussen, foreslår å erstatte Innsatsstyrt finansiering (ISF) med rammefinasiering. Begrunnelsen er at sykehusene ikke klarer å opprettholde en aktivitet som utløser nok midler til å drifte resten av tjenesten. Som Helse Sør-Øst-direktør Terje Rootwelt uttrykte det i styremøtet forrige uke: «Vi må passe oss for å si at aktiviteten har falt fordi ISF har falt. Økonomisk sett er det det som er realiteten, men det er en stor dreining av aktiviteten, og denne aktiviteten krever spesialisert personell. ... Det er en av grunnene til at jeg mener at over tid er ISF-finansiering ikke riktig nå, når vi i større grad må bruke teknologi og andre måter å jobbe på».

Det er 27 år siden ISF ble innført som finansieringsmodell for sykehusene. Den har vært debattert flittig stort sett hele perioden. Nå henger den ikke med i en teknologisk utvikling som endrer bemanningsbehov og behandlingsprinsipper, og bidrar til å forsterke de økonomiske utfordringene sykehusene opplever.

Snart tre tiår etter at den ble innført er det på tide at ISF skrotes til fordel for noe bedre og mer forutsigbart - til felleskapets beste.