Forskning og undervisning taper når sykehusene tynges ned av gjeld

Sykehusene har gjeld til oppunder ørene og renter og avdrag må betales, samtidig som budsjettet må overholdes. Det skal derfor spares, ofte under begrepet omstilling. Realiteten er kutt i pasienttilbud, stillinger og sentralisering av funksjoner. Rekrutteringen svekkes, arbeidspresset og sykefraværet stiger. Driften må imidlertid gå rundt. 

I denne situasjonen er det ikke så rart, tenker mange, at forskning og undervisning må ryke. Men, det er veldig korttenkt og egentlig gjør vi det bare verre for oss selv på lang sikt.

Utdanning, forskning og innovasjon er avgjørende for å kunne gi likeverdige helsetjenester av høy kvalitet. Gjennom forskning utvikles og evalueres nye behandlingsmetoder, der kost-nytte-vurderinger er sentralt. Forskning er også viktig for omstilling og mer effektiv bruk av ressursene. En langsiktig satsing på kunnskapsbygging i helsetjenesten er derfor en del av vår nasjonale beredskap (nsm.no).

Tydelig krav

Mens innovasjon de siste årene har fått stor oppmerksomhet, både med nasjonale helseinnovasjonskonferanser og kåring av det mest innovative sykehuset, er det en økende bekymring knyttet til prioritering av akademisk arbeid som forskning og undervisning. Bekymringen gjelder ikke bare for mindre sykehus, men også for våre universitetssykehus.

For universitetssykehus finnes nemlig en tydelig forskrift for å kunne benytte betegnelsen universitetssykehus (FOR-2010-12-17-1706). Her heter det blant annet (§ 3-2): «Helseforetaket og/eller sykehuset må samarbeide med ett eller flere universitet(er) som uteksaminerer medisinere og annet helsepersonell ved at det bidrar vesentlig i doktorgradsutdanningen i de fleste kliniske fag innen medisin og andre helsefaglige disipliner og dokumentere forskningsaktivitet av høy internasjonal kvalitet og bredde.»

Kravet er tydelig, men det kan fort være lett å ta tittelen for gitt. 

Det er egentlig litt forunderlig at akademisk arbeid oppleves å få mindre plass i sykehusene, for forskning og utdanning er ikke bare en nødvendig oppgave for å sikre en helsetjeneste av god kvalitet, men faktisk lovpålagt jfr. spesialisthelsetjenesteloven §3.8.

Mangler søkere

Å nedprioritere tid til forskning og utdanning vil bidra til at helsetjenesten får dårligere evne til å omstille seg, ikke bare på kort sikt, men også fremover. Fremtidsutsiktene for helsetjenesten innebærer nettopp behov for å ta i bruk ny kunnskap i møte med en aldrende befolkning og færre arbeidsføre. Det er mange rapporter som understøtter dette (f.eks. Perspektivmeldingen).

Bekymringen vi har, er særlig knyttet til mulighetene for å kombinere forskning og undervisning med klinikk. Lønnsvilkårene synes også å være dårligere for kombinerte stillinger enn om man kun hadde klinikk-stilling. Dette har bidratt til at det er vanskeligere å rekruttere til medisinsk forskning med den konsekvens at doktorgradsstipend har blitt lyst ut uten at søkere med relevant medisinsk fagbakgrunn har søkt. Også bistillinger til forskning og utdanning på sykehusene mangler søkere.

Dette, mener vi, er et tydelig uttrykk for at tid og ressurser til akademisk arbeid ikke blir tilstrekkelig prioritert eller verdsatt. Tidligere var det nærmest et krav å ha doktorgrad for å få overlegestilling på et universitetssykehus. Nå kan det virke som mange kvier seg for et PhD-løp, fordi man faktisk risikerer å rykke bakover i køen for å få fast klinisk stilling. Det er også ikke usannsynlig, at mange ender sin karriere med PhD-tittelen. Forskning etter endt doktorgrad er heller ikke særlig godt tilrettelagt.

Samlet arbeidsbyrde blir for stor

Bekymringen vår underbygges av statistikk fra NTNU for rekruttering av leger til forskning:

Ser vi opptak til forskerlinja på medisinstudiet på NTNU var det 24 søkere i 2018 mot kun åtte i 2025. Akkurat for studentene kan nedgangen skyldes ny spesialistordning for leger med andre målkrav enn tidligere, der ett år med forskning gav tellende tjeneste for spesialiseringen. Dessuten synes ikke forskning å være særlig meritterende heller for videre ansettelse i sykehus. Utrolig nok!

Ser vi videre på opptak til Ph.d. -utdanningen ved fakultet for medisin og helsevitenskap ved NTNU har det vært en drastisk nedgang. I 2018 var det 50 leger av totalt opptak på 123, mens det i 2025 kun var 12 leger av et totalt opptak på 36 (Kilde: FS915.001 Rapport for enhet, opptaksgrunnlag).

Vi har også sett en trend mot at klinikere med forsknings- og undervisningskompetanse, som tidligere har bidratt i akademiske bistillinger, sier opp universitetsdelen. Tilbakemeldinger er at de opplever at den samlede arbeidsbyrden blir for stor og at arbeidsinnsatsen på tvers av sykehus og universitet heller ikke blir tilstrekkelig verdsatt. 

Problemet er ikke unikt for Midt-Norge. Det er tilsvarende erfaringer ellers i landet.

Trenger reelle rammer og forutsigbare karriereveier

Når det ikke finnes strukturerte kliniske akademiske karriereløp, verken for medisinere eller annet helsepersonell, vil det bidra til å svekke situasjonen.

Til sammenlikning, har en rekke andre land en bedre struktur (og kultur!). Her kan vi vise til King's Clinical Academic Training Office (KCATO) i England som bl.a. gir råd og informasjon for en klinisk akademisk karriere. Region Skåne i Sverige har etablert ordninger som gjør det mulig å kombinere klinisk arbeid med forskning, samtidig som full klinisk lønn opprettholdes. De har vist at det er mulig, tross stram sykehusøkonomi. 

Hvis vi mener alvor med ambisjonene om at «Norge skal ha helse- og omsorgstjenester i verdensklasse» (Helsetalen, 2026), må akademisk arbeid i helsetjenesten gis reelle rammer, tydelig ledelsesforankring og forutsigbare karriereveier.

Ansvar må tas – av helseforetakene, av universitetene, av regionale og nasjonale myndigheter.

Hvem følger opp?