Koordinering av legemiddelinformasjon: Kritisk arbeid med lav status?

Den nye NRK-serien LIS viser en arbeidshverdag der ansvar og oppfølging ikke alltid henger sammen, og en kronikk i Dagens Medisin har nylig pekt på hvordan dette blottlegger et akuttmottak der nyutdannede leger ofte «får prøve seg» uten tilstrekkelig støtte (1). Det er et viktig poeng, men i debatten om bemanning, veiledning og kompetanse i akuttmottakene forsvinner et annet, mindre synlig, men helt avgjørende arbeid: koordineringen av pasienters legemiddelinformasjon.

Det som sjelden snakkes om, både i LIS-serien eller i den offentlige debatten, er det omfattende koordineringsarbeidet rundt pasienters legemiddelinformasjon. Dette arbeidet handler om å finne ut hvilke legemidler pasienten faktisk bruker. Helseprofesjonelle må innhente informasjon fra flere kilder, som kjernejournal, pleie- og omsorgsmeldinger og gamle sykehusepikriser. Deretter må de vurdere hvilken informasjon som er riktig. Dette er krevende og preget av at informasjonen ligger spredt i ulike digitale systemer som ikke snakker sammen.

Skyves mellom profesjoner og nivåer

I doktorgraden min undersøker jeg helseprofesjonelles arbeid med legemidler og bruk av verktøy i dette arbeidet. Den nyeste artikkelen (2) utforsker koordinering av legemiddelinformasjon. Studien finner at helseprofesjonelle ofte gjør «det lille ekstra» for å sikre korrekt og oppdatert legemiddelliste for pasienten. Samtidig varierer kvaliteten i dette arbeidet, og ansvaret skyves mellom profesjoner og nivåer, der andre (ofte motvillig) må rydde opp i listene.

Denne ansvarsfraskrivelsen kan forstås som en ond sirkel: den kan både være et produkt av, og en årsak til at arbeidet er uoversiktlig og tidkrevende. Samtidig har ansvarsfraskrivelsen å gjøre med de digitale systemene. Gjennomgående i funnene er oppfattelsen av at tilgjengelige digitale verktøy ikke dekker informasjonsbehovet til helseprofesjonelle. Når fragmentert legemiddelinformasjon kombineres med det som omtales som «slurv», skapes en forståelse av koordineringsarbeid som et arbeid få ønsker å ta ansvar for.

Sykepleiere, farmasøyter og fastleger pekte ofte mot sykehuslegene da de forklarte hvorfor pasientenes legemiddellister var uryddige. Samtidig er det de minst erfarne LIS-legene som gjør dette arbeidet på sykehus, både ved innleggelse og ved utskrivelse. Dette kan tyde på at koordinering av legemiddelinformasjon i utgangspunktet forstås som mindre viktig av de som delegerer arbeidet.

En digital løsning løser ikke alt

Men en mulig løsning er på vei. Pasientens legemiddelliste (PLL) prøves nå ut i Helse Nord. Målet er at helseprofesjonelle skal få digital tilgang til en oversikt over pasienters legemiddelbruk, som ser lik ut uavhengig av hvor i helsetjenesten man befinner seg (3). Men kan PLL egentlig løse utfordringene som studien identifiserte?

PLL kan gjøre arbeidet enklere. Én felles legemiddelliste kan gi bedre oversikt og redusere tidsbruken. Det kan gjøre det mindre fristende å skyve ansvaret videre til andre. Men funnene i studien viser at utfordringene ikke bare handler om tilgang på informasjon. Det handler også om organisering, ansvarsdeling og holdninger. Når koordineringsarbeidet allerede forstås som et uønsket arbeid som kan skyves nedover i hierarkiet, er det ikke gitt at en ny digital løsning vil endre praksis. Gamle mønstre kan gjenta seg: Kvaliteten i legemiddellister kan variere og arbeidet kan skyves videre, også i en felles digital løsning.

I LIS-serien får de akutte situasjonene og de medisinske beslutningene mest oppmerksomhet. Det er forståelig: de er dramatiske og synlige. Arbeidet med koordinering av legemiddelinformasjon foregår i det stille, bak en PC-skjerm. Men dette stille arbeidet er essensielt: en riktig legemiddelliste er grunnlaget for trygg pasientbehandling.

Når arbeidet er svakt støttet digitalt, i praksis havner hos de minst erfarne legene, og i tillegg forstås som uønsket, får det også lav prioritet. Hvis kvaliteten i pasienters legemiddellister skal forbedres, må dette arbeidet både organiseres, støttes og forstås som det det er: Helt sentralt for pasientenes videre behandlingsløp.

Ingen oppgitte interessekonflikter 

Litteratur

1. Laugsand, L. E., Ofstad, E. H., Olsen, S. L., Reimers, M., Martinsen, A. B. (2026). TV-serien LIS viser hva vi mangler i akuttmottakene. https://www.dagensmedisin.no/akuttmedisin-arbeidsliv-placed/tv-serien-lis-viser-hva-vi-mangler-i-akuttmottakene/747227

2. Ingebrigtsen, S. A. & Warth, L. L. (2026). Coordinating Medication Information Across Primary and Specialized Care: An Ethnographic Study of Health Professionals’ Work and Use of Digital Tools. Qualitative Health Research, 0(0), 10497323261433815. https://doi.org/10.1177/10497323261433815

3. Meld. St. 9 (2023-2024). Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027. Vår felles helsetjeneste. Helse- og omsorgsdepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/4e5d9e6c63d24cd7bdab5d8c58d8adc4/no/pdfs/stm202320240009000dddpdfs.pdf

28 prosent vekttap med ny eksperimentell vektmedisin

Ukom-rapport: Fare for pasientsikkerheten til alvorlig psykisk syke i fengsel