Den kognitive beredskapsmangelen

Mange kan miste motet av å se på verdensutviklingen anno 2026. Kriger uten ende og et internasjonalt samarbeid som grovt sett utfordres med et FN få bryr seg om, et NATO ingen helt stoler på, og et EU uten kraft. Kanskje må Norge en dag klare mer på egen hånd enn vi liker å se for oss.

Totalforsvarsåret 2026 er halvveis. Signalene er tydelige: Beredskap er viktigere enn på lenge. Kongen oppfordrer til beredskap i sin nyttårstale. Statsministeren sier stadig at nå er det alvor. Helseministeren varsler at Norge skal kunne stille med 7000 sykehussenger i tilfelle krig. Likevel oppleves beredskap ofte som fjernt her på sykehusgulvet. Som en av mange avdelinger i et større sykehus så har vi fått beredskapsoppdrag det siste året. Det utarbeidet analyser og medikamentlister. Vi planlegger lokale beredskapsøvelser. Men spørsmålene er allikevel mange.

Sverige og Finland er nå NATO-land. I en større konflikt er det sannsynlig at Norge må avlaste andre lands helsetjenester. Erfaringene fra Ukraina viser at ikke bare traumepasienter, men også kreftpasienter sendes ut av landet og hit. Hvor mange pasienter kan Norge ta imot?

I en hybridkrig er det sannsynlig at kliniske IT-systemer rammes av langvarige bortfall ved cyberangrep. Flere sykehus har avviklet eldre kommunikasjonsløsninger som callinger, og etablert mer komplekse og sårbare telefoniløsninger, med høyere risiko for nedetid. Hvor er kravene til reservekapabiliteter når nye digitale løsninger anskaffes?

Legemiddelforsyningen er en annen sårbarhet. Produksjonen av flere kritiske legemidler er konsentrert på få fabrikker internasjonalt. I Norge var det ifølge DMP over 1000 mangelsituasjoner i 2024 og 2025. Det er derfor legitimt å spørre om vi bør etablere en nasjonal produksjonsreserve for generiske legemidler. Norsk industri har ledig kapasitet.

Det mest krevende scenarioet å forestille seg er krig på norsk jord. Da vil sykehusene også være Forsvarets helsetjeneste. Det høres krevende ut, men heldigvis kan mye av kapasitetsutfordringene løses dersom vi er kognitivt beredt på det.

For å eksemplifisere: i en krigssituasjon vil store deler av den elektive virksomheten i landets sykehus kunne reduseres. Polikliniske kontroller kan utsettes eller kanskje avsluttes. Elektiv kirurgi kan nedskaleres, for å frigjøre intensivkapasitet. Forskning kan settes på pause. Nyslåtte pensjonister kan mobiliseres tilbake. Men hvilke kriterier skal gjelde? Hvilke tjenester skal prioriteres ned først? Og hvem skal beslutte dette sentralt for å sikre likhetsprinsippet?

Også administrasjonene representerer en betydelig reserve. Sykehus, direktorater og helseforvaltning består av høyt utdannede fagfolk som i en krisesituasjon kan bidra. Aktøren i Norge med flest sengeplasser er sykehjemmene, hva er deres rolle?

Kanskje vil det være nok personell og tilstrekkelig senger i en krigssituasjon. Det som ser ut til å mangle i dag, er den kognitive forberedelsen. En felles forståelse av hvilke prioriteringer som skal gjøres når ressursene ikke strekker til. Internalisering av nye konsepter. Å oppnå enighet om hva vi skal trekke ned. Er det nytte begrepet fra Lønning 1 og 2 som skal gjelde? Da er ikke alder en entydig faktor, det blir vanskelig i en krig utkjempet av de unge. Samtidig bærer ikke militær nyttelogikk helt frem i det sivile helsevesenet.

Historien lærer oss at hele samfunn kan mobilisere langt mer enn de selv trodde var mulig. Ukraina har vist verden det. Om krigen kommer vil handlingsrom følge. Men det blir mest skånsomt om vi tar de vanskeligste diskusjonene i dag. At den kognitive beredskapen kommer på plass. Tiltak som dem pekt på her fordrer faglige vurderinger på tvers.

Historien er en pendel, virkeligheten kompleks. Og kanskje går alt bra. Men det er bare å komme i gang allikevel.

Ingen oppgitte interessekonflikter.