Hva er det egentlig fastlegene skal gjøre mindre av?

Helseministeren bør svare på ett enkelt spørsmål: Hva er det egentlig fastlegene skal gjøre mindre av?

For alt kan ikke gjøres. Ikke med lister på 1000–1500 pasienter, krav om korte ventetider, mer dokumentasjon, flere digitale meldinger, flere epikriser, mer NAV-arbeid, mer forebygging, mer psykisk helse, mer samhandling og mer ansvar. Og i hvert fall ikke når staten samtidig later som om fastlegens tid er nesten gratis.

Et regnestykke som ikke går opp

Fastlegeforskriften sier at pasienten normalt skal få tilbud om time innen fem arbeidsdager. Det høres fint ut. Men femdagerskravet krever ledig kapasitet. Ledig kapasitet betyr tomme timer i timeboken. For en næringsdrivende fastlege betyr tomme timer lavere inntekt, mens husleie, sekretærlønn, journalsystem, utstyr og drift løper som før.

Så hvem skal betale for kapasiteten staten krever?

Dagens system sier i praksis: Ha ledig tid, men få betalt når timeboken er full. Bruk god tid, men ikke bli forsinket. Dokumenter grundig, men hold tempoet oppe. Følg opp psykisk helse, men ikke la neste pasient vente. Skriv gode henvisninger, men helst ikke mens pasienten sitter der. Gjør det heller på kvelden. Gratis.

Det er dette som er fastlegeordningens kjerneproblem: Fastlegen taper uansett valg.

Tar vi oss god tid, blir ventelistene lengre. Da får vi høre at tilgjengeligheten er for dårlig. Holder vi timene korte, får pasienten dårligere tid. Da får vi høre at vi ikke ser hele mennesket. Prioriterer vi pasientkontakt, blir dokumentasjonen svakere. Da risikerer vi kritikk, klage eller tilsyn. Prioriterer vi dokumentasjon, opplever pasienten at legen ser mer på skjermen enn på mennesket.

Og når vi prøver å gjøre alt riktig, ender arbeidet på kveld og helg.

Det mest absurde er at normaltariffen ikke forstår når legearbeidet faktisk skjer. En god konsultasjon starter ofte før pasienten kommer inn. Legen må lese journal, epikriser, prøvesvar, medisinliste, tidligere henvisninger og meldinger fra sykehus, kommune eller NAV. Det er dette som gjør konsultasjonen trygg.

Men denne tiden teller ikke.

Sprikende takster

En krevende henvisning skriver heller ikke seg selv. Den krever oppsummering av forløp, funn, prøver, behandling, funksjon, hastegrad og hvorfor spesialisthelsetjenesten skal prioritere pasienten. Skal den skrives mens pasienten sitter og ser i veggen? Da ryker timeboken, neste pasient blir sint og femdagerskravet blir vanskeligere. Skal den skrives etterpå? Da skjer det ofte gratis på kvelden. Skal den skrives raskere og dårligere? Da taper pasienten.

Dette er ikke effektiv helsetjeneste. Det er dårlig organisering forkledd som effektivisering.

Normaltariffen avslører hva staten faktisk verdsetter. En vanlig konsultasjon hos allmennlege honoreres med 194 kroner før eventuelle tillegg. En 100 prosent sykmelding honoreres med 5 kroner. En gradert eller avventende sykmelding med 20 kroner. Samtidig skal legen vurdere sykdom, funksjon, arbeidsevne, gradering, aktivitet, varighet og medisinske grunner som NAV, pasient og arbeidsgiver skal kunne forholde seg til.

Fem kroner for en vurdering som kan få store konsekvenser for pasient, arbeidsgiver, NAV og fellesskapet.

Samtidig honoreres et avlyst dialogmøte med over 1500 kroner. Systemet betaler altså bedre for et møte som ikke finner sted, enn for selve legearbeidet som ligger til grunn for sykmeldingen. Da er det ikke fastlegen som har mistet bakkekontakten. Det er systemet.

Det samme gjelder forebygging. Alle sier vi skal forebygge mer. Men en helserelatert samtale om arbeid og jobbmestring for en pasient som ikke blir sykmeldt, honoreres med 50 kroner. Det er nettopp denne samtalen som kan hindre sykmelding. Likevel prises den som en bagatell.

Legemiddelgjennomgang? 208 kroner. For dette skal fastlegen vurdere indikasjon, effekt, bivirkninger, interaksjoner, nyrefunksjon, fallrisiko, kognitiv funksjon, etterlevelse, behandlingsmål og ofte samhandle med hjemmesykepleie, pårørende eller spesialisthelsetjenesten. Taksten er den samme om pasienten har fire medisiner eller fjorten.

Digitalisering? Den har ikke fjernet arbeid. Den har flyttet arbeidet inn i innboksen. Pasienter sender meldinger om prøvesvar, smerter, resepter, bivirkninger, sykmelding, psykisk helse og henvisninger. Alt må vurderes. Alt må dokumenteres. Mye av det er reelt legearbeid. Men staten later fortsatt som om digital kontakt først og fremst er effektivisering.

Så kommer det store hykleriet: Myndighetene sier at fastleger ikke skal jobbe kveld og helg. Samtidig vet alle at fastleger gjør det. Epikriser leses etter kontortid. Prøvesvar vurderes etter siste pasient. Henvisninger skrives på kvelden. NAV-tekster ferdigstilles etter arbeidstid. Meldinger besvares når kontoret egentlig er stengt.

Hvis staten ikke vil at fastleger skal jobbe kveld, må staten si hvilke oppgaver som skal bort. Hvis staten vet at fastleger jobber kveld, men ikke vil betale for det, bør det sies ærlig.

Kveld må være kveld også for fastlegen

Fastlegekrisen handler ikke bare om rekruttering. Den handler om tid, ansvar, tillit og betaling. Den handler om et system som krever kapasitet, men ikke finansierer den. Krever kvalitet, men ikke betaler for tiden. Krever dokumentasjon, men later som journalnotater skriver seg selv. Krever tilgjengelighet, men straffer tomrommet i timeboken.

Helseministeren bør svare konkret:

Hvordan skal fastleger tilby time innen fem arbeidsdager uten finansiert kapasitet?

Når skal vi lese journal, skrive henvisninger, vurdere prøvesvar, følge opp epikriser og skrive NAV-tekster?

Skal det gjøres mens pasienten sitter i rommet, slik at neste pasient må vente?

Skal det gjøres gratis på kvelden?

Eller skal det gjøres dårligere?

Staten sier at fastlegen er navet i helsetjenesten.

Takstene sier at fastlegens tid er billig.

Begge deler kan ikke være sant.