Vektøkning er ikke det samme som rehabilitering

Dette er en utfordring helsepersonell og myndigheter må ta på alvor. I dagens helse- og omsorgstjeneste er det nødvendig å dokumentere effekt, prioritere ressurser og vise resultater. Problemet oppstår når vi bruker enkle mål som ikke nødvendigvis beskriver det vi egentlig ønsker å oppnå.

Vektøkning ikke nok

Kroppsvekt er lett å måle. Funksjon, muskelstyrke og biologisk restitusjon er mer krevende.

Men det er ikke kiloene som avgjør om en eldre person igjen kan klare å bo hjemme, lage egen mat, gå til butikken eller reise seg fra stolen uten hjelp.

Det er funksjonen.

Måles daglig

Hver dag følger hjemmetjenester, rehabiliteringsteam og korttidsavdelinger opp eldre som har vært eller er underernærte. Vekt registreres, ernæringsdrikker dokumenteres og matinntak kartlegges. Når vekten øker, oppfattes det ofte som en bekreftelse på at rehabiliteringen lykkes.

Men vektøkning og rehabilitering er ikke det samme.

Må bli mer presise

Vi trenger derfor en mer presis forståelse av hva som skjer i kroppen etter underernæring. En enkel klinisk modell kan beskrive rehabiliteringsprosessen gjennom tre overlappende faser: metabolsk, strukturell og biologisk restitusjon.

Fase 1 – metabolsk restitusjon: Kroppen fyller opp lagrene

Den første fasen starter når kroppen igjen får tilført nok energi.

Prioriteten er ikke å bygge muskler. Kroppen fyller først opp energilagrene som har vært tømt under en periode med utilstrekkelig ernæring. Glykogenlagrene i lever og muskulatur gjenopprettes, og fordi hvert gram glykogen binder flere gram vann, kan vekten øke raskt.

En pasient kan derfor gå opp flere kilo i løpet av kort tid uten at muskelmasse eller fysisk funksjon er vesentlig forbedret.

Dette er en normal fysiologisk respons. Men klinisk kan den mistolkes.

Den første vektøkningen forteller først og fremst at kroppen igjen har tilgang på energi og væske. Den forteller ikke nødvendigvis at pasienten er sterkere, mer selvhjulpen eller ferdig rehabilitert.

Fase 2 – strukturell restitusjon: Muskel og funksjon må bygges opp

Først når energibalansen er mer stabil, kan kroppen prioritere oppbygging av vev.

Dette krever tilstrekkelig energi, nok protein og stimulering gjennom aktivitet. Hos eldre mennesker går denne prosessen langsommere på grunn av aldersrelaterte endringer i muskelmetabolismen og redusert respons på trening.

Her oppstår en utfordring i kommunale tjenester.

En eldre person kan ha gått opp tre kilo etter utskrivelse fra sykehus, men fortsatt ha redusert gangfunksjon, dårlig balanse og behov for hjelp i daglige aktiviteter.

Hvis vi vurderer behandlingen primært ut fra vektutvikling, kan vi feilaktig konkludere med at målet er nådd.

Spørsmålet er derfor ikke bare: Har pasienten gått opp i vekt?

Spørsmålet må være: Hva har pasienten fått tilbake?

Fase 3 – biologisk restitusjon: Kroppen bruker tid på å komme seg

Den siste fasen er den minst synlige, men kanskje den viktigste.

Underernæring påvirker mer enn kroppens energilagre. Den påvirker immunforsvar, sårtilheling, infeksjonsrisiko og kroppens evne til å håndtere belastninger. Disse prosessene normaliseres ikke nødvendigvis samtidig som vekten øker.

Mange eldre beskriver dette intuitivt:

«Jeg har gått opp i vekt, men jeg føler meg fortsatt ikke frisk.»

Det er ikke nødvendigvis et tegn på manglende effekt av behandlingen. Det kan være et tegn på at kroppen fortsatt er i en rehabiliteringsprosess.

Vi trenger bedre kvalitetsmål i kommunene

Kommunene har fått et stadig større ansvar for rehabilitering av eldre med komplekse helseutfordringer. Samtidig er underernæring svært vanlig blant personer som mottar kommunale tjenester.

Likevel mangler vi ofte gode nok mål for å beskrive om rehabiliteringen faktisk lykkes.

Vi må i større grad følge utviklingen i:

• Fysisk funksjon

• Muskelstyrke

• Ganghastighet og mobilitet

• Evne til å mestre daglige aktiviteter

• Ernæringsstatus

• Livskvalitet

Dette er ikke bare kliniske mål. Det er mål som sier noe om hvorvidt en person faktisk kan leve et mer selvstendig liv.

Når nasjonale kvalitetskrav og kommunale styringssystemer etterspør resultater fra rehabilitering, må indikatorene speile målet med tjenesten, ikke bare det som er enklest å registrere.

Ernæring må forstås som en del av rehabiliteringen

Underernæring handler ikke først og fremst om kroppsvekt. Det handler om tap av muskelmasse, redusert funksjon, økt sårbarhet og redusert evne til å mestre livet.

Hvis vi fortsetter å bruke vektøkning som hovedindikator på at ernæringsbehandlingen har lykkes, risikerer vi å avslutte oppfølgingen før rehabiliteringen er ferdig.

Kanskje må vi derfor endre spørsmålet vi stiller.

Ikke:

Hvor mange kilo har pasienten gått opp?

Men:

Hva har pasienten fått tilbake?