Smertefeltet trenger empiri – ikke én forklaring

Professor Svenn-Erik Mamelund advarte nylig i Forskerforum mot å «selge skinnet før forskningen er gjort»[1] Det er et viktig prinsipp også når fremtidens smertebehandling og helsetjenester skal formes.

Før vi bygger nye systemer rundt brede modeller, bør vi kunne dokumentere at de faktisk gir bedre behandling. Smertefeltet rommer svært ulike sykdommer, skader og tilstander. Når pasienter med ulike sykdommer og årsaker samles fordi noen symptomer ligner, kan diagnosespesifikk kunnskap få mindre plass.

I en nylig kronikk i Dagens Medisin foreslår Landmark, Launes, Flottorp, Wyller og Reme én felles inngang for pasienter med langvarige fysiske plager som smerter og utmattelse.[2]

Vi mener at når disse pasientene samles i én felles inngang, kan det diagnosespesifikke få mindre plass. Pasienter må få helsehjelp og behandling ut fra sykdommen, årsaken og behovene de faktisk har. Problemet oppstår når symptomer som kan være felles, får større plass enn sykdommene og behandlingsbehovene som skiller oss.

«Smertepasienter» er mennesker med ulike sykdommer, skader, årsaker og behandlingsbehov. Det vi trenger fra helsevesenet, er at denne kompleksiteten møtes med kunnskap, faglig alvor og individuell vurdering.

Forfatterne understreker at det fortsatt trengs spisskompetanse og skreddersøm, men spør når sorteringen skal skje og «hvorfor vi skal ha parallelle fagmiljøer, henvisningsveier og tilbud» når kompetansebehovet overlapper.2

Når pasienten først skal gjennom en felles inngang før videre sortering, må vi spørre hva det betyr for diagnoser der tidlig utredning og tilgang til relevant fagkompetanse er viktig.

Hvor stor skal en felles korridor bli?

Hvis symptomoverlapp skal være et argument for å samle smerte og utmattelse, hvor går grensen? Hva med fatigue etter kreft og kreftbehandling, eller utmattelse ved nevrologiske, revmatiske eller andre somatiske sykdommer? Samme symptom kan ha ulik årsak og kreve ulik oppfølging. Det samme gjelder smerte.

Pasienter med ulike sykdommer og årsaker kan ha de samme symptomene. De trenger ikke først og fremst færre kategorier, men riktig kompetanse.

Symptomoverlapp sier lite om hva det innebærer å leve med sterke smerter år etter år. Alvorlighetsgrad, årsak og diagnose må ha betydning for hjelpen man får.

CRPS viser hvor viktig diagnosespesifikk behandling er. CRPS gir smerte og en rekke sensoriske, autonome og motoriske symptomer. [3]  Smerten kan være nociseptiv, nevropatisk eller nociplastisk, og flere smertetyper kan forekomme hos samme pasient og endre seg over tid. Behandlingen må derfor tilpasses hvilke smertetyper og mekanismer som er til stede. [4]

Mange med CRPS kjenner konsekvensen av å bli møtt med manglende kunnskap. En studie fra 2021 fant i gjennomsnitt 2,8 år fra skade til diagnose og pekte på manglende oppmerksomhet på tidlige tegn som en årsak til forsinket diagnose.[5]

Ved CRPS er diagnosespesifikk kunnskap avgjørende. Breivik og Stubhaug skriver at manglende kunnskap om CRPS forsinker diagnose og riktig behandling. Lidelsen kan bli mer kompleks og behandlingen mindre effektiv når diagnosen forsinkes. «Noen av disse pasientene vil lide av en vanskelig smertetilstand i mange år.»[6]

European Pain Federation (EFIC) anbefaler henvisning til spesialisert behandling dersom smerten ikke er tydelig redusert og funksjonen bedret innen to måneder etter oppstart av CRPS-behandling.[7]

EFIC peker på at usikkerhet rundt diagnosen kan være plagsomt for pasienter og kan føre til upassende behandling, og de har derfor utviklet standarder for et minimumsnivå av god CRPS-behandling i Europa.

Behandling og organisering må bygge på diagnosespesifikk kunnskap, empiri og etablerte standarder.

Mennesker med langvarige smerter har lenge opplevd stigma og psykologisering.

Oppmerksomheten kan flyttes til hvordan pasienten tenker, reagerer eller håndterer smerten. Hvis langvarige smerter først og fremst forstås gjennom hvordan hjernen tolker og bearbeider smerte, frykt, bevegelsesangst eller en overbeskyttende alarm, kan sykdom, skade og andre tilstander overses.

Vi skal se hele mennesket. Men tverrfaglighet må ikke bety at diagnosespesifikk kunnskap skyves til side.

En enklere organisering for systemet er ikke nødvendigvis bedre for pasienten. Pasientene trenger at helsehjelpen bygger på kunnskap om den tilstanden de faktisk har.

Ingen oppgitte interessekonflikter

[1] Mamelund S-E. Ikke selg skinnet før forskningen er gjort. Forskerforum. 8. september 2026

[2] Landmark L, Launes G, Flottorp SA, Wyller VBB, Reme SE. Vi bygger to ulike løp for den samme pasienten. Dagens Medisin. 10.09.2026

[3] Birklein F, Dimova V. Complex regional pain syndrome–up-to-date. PAIN Reports. 2017;2(6):e624Øverst i skjemaet

[4] Mangnus TJP, Dirckx M, Huygen FJPM. Different Types of Pain in Complex Regional Pain Syndrome Require a Personalized Treatment Strategy. Journal of Pain Research. 2023;16:4379–4391

[5] Lunden LK, Jørum E. The challenge of recognizing severe pain and autonomic abnormalities for early diagnosis of CRPS. Scandinavian Journal of Pain. 2021;21(3):548–559. doi:10.1515/sjpain-2021-0036

[6] Breivik H, Stubhaug A. Importance of early diagnosis of complex regional pain syndrome (CRPS-1 and CRPS-2): Delayed diagnosis of CRPS is a major problem. Scandinavian Journal of Pain. 2016;11(1):49–51. doi:10.1016/j.sjpain.2015.11.009.

[7] Goebel A, Barker C, Birklein F, et al. Standards for the diagnosis and management of complex regional pain syndrome: Results of a European Pain Federation task force. Eur J Pain. 2019;23:641–651. doi:10.1002/ejp.1362

Vi bygger to ulike løp for den samme pasienten

Sykehuset har kapasitet til å hente tilbake fristbruddpasienter – men får ikke lov