Helsereformen trenger et forsvarlig kunnskapsgrunnlag
Samhandlingsreformen ble ikke svekket av dårlig politisk vilje. Den ble svekket av at forutsetningene ikke var på plass da implementeringen startet.
Annonse kun for helsepersonell
Dehlin-Moe, Solheim og Nordlund stiller i Dagens Medisin 20. mai et spørsmål som fortjener å stå på reformagendaen: Er samhandlingsproblemet i norsk helsetjeneste strukturelt, og ikke bare relasjonelt?
Riksrevisjonen har gitt spørsmålet ny tyngde, da de for andre gang på ti år dokumenterer den alvorlige og vedvarende samhandlingsproblemer mellom kommuner og sykehus, denne gangen med særlig vekt på eldre pasienter (Riksrevisjonen, 2016; 2026).
Etter mitt syn har de rett i diagnosen: dagens modell leverer ikke god nok sammenheng i tjenestene. Men å rive muren uten å vite hvilke problemer som skyldes struktur, hvilke som skyldes insentiver og hvilke som skyldes kapasitet og kompetanse, er mer sannsynlig å gjenta feilen enn å rette den.
Det vi faktisk vet om hvorfor det svikter
Riksrevisjonens rapport fra 2016 og evalueringen av samhandlingsreformen (EVASAM) peker ikke bare på strukturell dualitet som forklaring. De dokumenterer noe som er like viktig: kommunene tok imot sykere pasienter uten at kompetanse og kapasitet var styrket i forkant. Abelsen et al. viste allerede i 2012 at implementeringskostnadene var systematisk undervurdert, og at ressurser ikke fulgte med oppgavene (Abelsen et al., 2012; Norges forskningsråd, 2016; Riksrevisjonen, 2016).
Riksrevisjonen 2026 slår fast at svakhetene er «vedvarende og godt kjente», og at departementet ikke har tilstrekkelig oversikt over om virkemidlene virker (Riksrevisjonen, 2026).
Annonse kun for helsepersonell
Etter min vurdering peker dette mønsteret mot noe mer enn strukturell dualitet, nemlig at vi i tillegg har et gjennomføringsproblem, og disse to krever ulike tilnærminger.
Spørsmålet som uteblir
Dehlin-Moe, Solheim og Nordlund kan ha rett i at felles styringslinjer kan gi bedre ressursprioritering. Det er en plausibel hypotese. Men kronikken dokumenterer ikke hypotesen, og den stiller heller ikke spørsmålet som vil avgjøre om strukturendring faktisk hjelper: Hvilke av koordineringssviktene skyldes dualiteten i styringsstruktur, og hvilke skyldes kapasitet, kompetanse og finansiering? Uten det skillet kan vi ikke vite om en ny struktur løser problemet, eller bare skaper nye grenser inne i en større organisasjon.
Storbritannia har gjennom NHS eksperimentert med stadig mer integrerte strukturer i flere tiår. Evalueringslitteraturen er nøktern: Resultatene beskrives som «patchy and context dependent», og evidensgrunnlaget for stabile, varige reduksjoner i sykehusbruk på systemnivå er svakt og omstridt (Ling, Fahy & Dawney, 2025).
Det som mangler
Fra januar 2026 varslet helseminister Vestre «den største helsereformen på 25 år» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2026). Helsereformutvalget under Gunnar Bovim skal levere NOU innen 1. november 2026 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2025).
Legeforeningens president Anne-Karin Rime formulerte i mars 2026 det som burde vært et premiss fra starten: «Vi mangler, utrolig nok, en helhetlig evaluering av hva som fungerer godt i dagens helsetjeneste og hva som bør endres» (Rime, 2026). Det er ikke et beskjedent krav.
Et forsvarlig kunnskapsgrunnlag for en reform av denne størrelsen krever minst tre ting. Vi trenger en presis analyse av hvilke pasientgrupper og forløp som faktisk faller mellom stolene, og hvorfor. Vi trenger en systematisk gjennomgang av hva evalueringene fra samhandlingsreformen sier om hvilke forutsetninger som må være på plass før oppgaver flyttes mellom nivåene. Og vi trenger en realistisk vurdering av hva store reformer krever av kommunal kapasitet, den kapasiteten som allerede bærer eksisterende tjenester og det daglige presset fra en aldrende befolkning.
Annonse kun for helsepersonell
Tre svar på ett problem
Dehlin-Moe, Solheim og Nordlund identifiserer et reelt mekanismeproblem. Når kommuner og helseforetak opererer med ulike driftsbudsjetter og resultatkrav, oppstår en rasjonell suboptimalisering. Begge parter gjør det som er riktig for eget budsjett, og pasienten koordineres mellom to systemer som begge gjør jobben sin, bare ikke den samme jobben. Meld. St. 7 (2019–2020) erkjenner eksplisitt at dagens finansieringssystem ikke alltid stimulerer de to forvaltningsnivåene til å samarbeide om å organisere tjenestene til beste for pasientene (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019).
Det er et problem verdt å løse. Men et slikt insentivproblem har minst tre mulige svar, og strukturendring er bare ett av dem. For det første kan finansieringsmodellen endres slik at en aktør får ansvar for hele pasientforløpet, ikke bare for enkeltkontakter og ytelser. For det andre kan resultatkravene endres slik at begge nivåer holdes ansvarlig for felles mål, som unngåelige reinnleggelser, liggetid etter utskrivningsklarhet og tid til kommunalt tilbud.
For det tredje kan man endre selve styringsstrukturen. Disse virkemidlene utelukker ikke hverandre. Men bare ett av dem er irreversibelt på kort sikt — og det er det eneste kronikken vurderer.
Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 peker nettopp i retning av de to første svarene: mer rammefinansiering av spesialisthelsetjenesten og sterkere insentiver til samarbeid om gode pasientforløp (Helse- og omsorgsdepartementet, 2024). Kronikken hopper direkte til strukturendring uten å vurdere disse alternativene. Det er en grunn til å kreve at Helsereformutvalget stiller alle tre spørsmålene, ikke bare ett.
Høringsrunden er stedet
Helsereformutvalget skal levere NOU. Etter den følger høringsrunde og stortingsbehandling. Det er der handlingsrommet faktisk ligger, i å stille presise krav til hva som må være utredet, dokumentert og finansiert før et eventuelt vedtak fattes.
Det betyr konkret at høringsinstansene bør etterspørre at Helsereformutvalgets endelige anbefalinger eksplisitt viser hvordan EVASAM-lærdommene er tatt inn i premissene, og at konsekvensene for kommunal kapasitet er tallfestet og ikke bare omtalt.
Samhandlingsreformen ble ikke svekket av dårlig politisk vilje. Den ble svekket av at forutsetningene ikke var på plass da implementeringen startet. Riksrevisjonen har nå to ganger, med ti års mellomrom, dokumentert det samme mønsteret. Spørsmålet Dehlin-Moe, Solheim og Nordlund stiller, er riktig. Men skal vi svare på spørsmålet, kreves nettopp den kartleggingen som mangler. Å hoppe fra diagnose til strukturvedtak, uten å gjøre den jobben, er ikke å rive muren. Det er å bygge en ny mur på feil sted.
Referanser
Abelsen, B., Ringholm, T., Emaus, P.-A., & Aanesen, M. (2012). Hva har Samhandlingsreformen kostet kommunene så langt? (Rapport 2012:9). Norut Alta/KS.
Annonse kun for helsepersonell
Helse- og omsorgsdepartementet. (2019). Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 (Meld. St. 7 (2019–2020)).
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-7-20192020/id2678667/
Helse- og omsorgsdepartementet. (2024). Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 (Meld. St. 9 (2023–2024)).
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-9-20232024/id3030934/
Helse- og omsorgsdepartementet. (2025). Mandat for Helsereformutvalget.
https://nettsteder.regjeringen.no/helsereformutvalget/mandat/
Helse- og omsorgsdepartementet. (2026, 13. januar). Helsetalen 2026 [Tale].
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/helsetalen-2026/id3146275/
Ling, T., Fahy, N., & Dawney, J. (2025). Reframing the evaluation of integrated care; examples from the NHS in England. Health Policy, 160, 105418.
https://doi.org/10.1016/j.healthpol.2025.105418
Norges forskningsråd. (2016). Evaluering av samhandlingsreformen: Sluttrapport fra styringsgruppen for forskningsbasert følgeevaluering av samhandlingsreformen (EVASAM).
https://www.forskningsradet.no/siteassets/publikasjoner/1254019340907.pdf
Riksrevisjonen. (2016). Riksrevisjonens undersøkelse av ressursutnyttelse og kvalitet i helsetjenesten etter innføringen av samhandlingsreformen (Dokument 3:5 (2015–2016)).
https://www.riksrevisjonen.no/globalassets/rapporter/no-2015-2016/samhandlingsreformen.pdf
Riksrevisjonen. (2026). Riksrevisjonens undersøkelse av samhandlingen om eldre pasienter mellom kommunale helse- og omsorgstjenester og sykehus.
https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2025-2026/samhandling-eldre/
Rime, A.-K. (2026, 25. mars). Helsereform på stram line. Da må faget være sikring. Altinget.
https://www.altinget.no/artikkel/helsereform-paa-stram-line-da-maa-faget-vaere-sikring
