Etikk, makt og avmakt i global helseforskning

DENNE DAGEN besøker vi helseinstitusjoner som kan få en rolle i utlevering av den livsviktige medisinen. Helsearbeiderne på motorsykkelen setter opp en helsestasjon på landsbygda. Under et stort tre.

Den blå boksen inneholder vaksiner. Forebyggende behandling av smittsomme sykdommer som kan avgjøre om barn overlever de første leveårene eller ikke. Det blir en måned til neste besøk.

TÅLMODIG AVMAKT? Etterpå besøker vi barneavdelingen på distriktssykehuset. Det lille undersøkelsesrommet er varmt og tettpakket av pasienter, foreldre, studenter og helsepersonell. Ansatte forteller oss om endeløs mangel på utstyr og medisiner, og om strømbrudd og provisoriske ordninger for blodoverføring til kritisk syke barn.

På en undersøkelsesbenk holder en far i et barn som klynker og vrir seg. To sykepleiere hjelper til. Men de trenger mer hjelp. De ser mot legen som snakker med oss.

Farens blikk brenner seg fast. Det er vanskelig å forstå. Min fortolkningsramme som er fundert i vestlig historie og kultur, strekker ikke til. Men jeg tror ikke det er redsel eller fortvilelse over et sykt barn. Heller ikke bebreidelse for at vi opptar legen som barnet hans trenger. Det kan se ut som om blikket rommer en tålmodig avmakt.

SAMFUNNSBIDRAGET. Vi kunne ha sluttet historien her. Klappet oss på skulderen og tenkt det er godt vi bistår med norske forskningsmidler til malawisk barnehelse. Men hva om denne hjelpen samtidig bidrar til å opprettholde samfunnsstrukturene som skaper maktulikhet? Som styrker den antatte avmakten i foreldres blikk? Vi bør snakke mer om hvordan det kan skje.

Vestlige forskere flyr inn og ut i lavinntektsland og betaler for å bo og spise trygt slik vi gjør hjemme. En slik praksis bidrar til å etablere en levekårsstandard som kun en liten del av lokalbefolkningen har råd til. Sosiale forskjeller utvikles og synliggjør nye maktstrukturer der avmakt følger med på lasset.

Global forskning kommer med et krav om «impact». Samtidig har grensene for hva slags «impact» det er etisk forsvarlig å forfølge med forskningen, i liten grad blitt spesifisert. Dette gjelder spesielt forskning med gode formål, slik som helsehjelp eller bioetikk der det åpenbart gode formålet står i fare for å skygge for mulige problematiske sider ved prosjektene.

FORDREIINGSMEKANISMER. Forskning som benytter tankesett, teorier og begreper for å undersøke, fortolke, konkludere og veilede i kulturelle helsekontekster som er formet av andre historiske hendelser, samfunnsmessig utvikling og lokale behov, risikerer å fordreie virkeligheten til dem som forskingen gjelder. Et eksempel: Vestlig bioetikk med individualitet og autonomi som grunnpremiss, er usammenliknbart med den afrikanske ubuntu-filosofien som vektlegger felleskapet og forstår mennesket ut ifra et «vi» snarere enn et «jeg». Kan vi, som norske forskere, i det hele tatt forestille oss hvordan et etisk perspektiv på verden ser ut når ett av premissene er at du ikke kan forvente at barna dine vokser opp? Hvordan møter forskere muligheten for en slik radikal, sosial, økonomisk, teknologisk og kulturelt betinget annerledeshet? Hvem skal kontrollere hvilket verdenssyn som gjelder og hva som er best for hvem?

Krav om partnerskap i forskning på tvers av landegrenser og inkludering av lokalbefolkningen kan demme opp for slike fordreiingsmekanismer. Men hvor reell og omfattende kan lokal medbestemmelse bli når premissene for forskningsagendaen kontrolleres av giverlandene?

MAKT-UBALANSE? Vi kan lære av vår egen historie om formidlings- og fortolkningsmakt. I boka om «Haugarianerne» beskriver Trygve R. Gundersen hvordan allmuefellesskapet muliggjorde oppløsning av eneveldig geistlig makt som nektet lekfolk å forkynne. Dette åpnet for retten til medbestemmelse som vi tar for gitt i Norge i dag. Det er en parallell mellom hvordan religiøse og eksistensielle vilkår den gang ble diktert fra den privilegerte overklassen og nedover i samfunnet, og den etiske og kulturelle, vestlige dominansen som globale helseprosjekter kan forårsake. Forskningsprosjekter må legge til rette for at motstanden mot enevelde kan utspille seg i befolkningen, muliggjøre samfunnsendringer og redusere avmakt.

Det må ha sett litt rart ut. Den lille, ubeskyttede motorsykkelen som viser den velutrustede, svære bilen vei i gjørma. Vi kommer med et mål om å fremme rettferdige helsemuligheter. Men uten denne guiden risikerer vi å kjøre oss vill hvis vi bidrar til å sedimentere sosial ulikhet. Eller vi kjører oss fast i en undertrykkende, kulturell og sosial makt-ubalanse.

Referanser: Se www.dagensmedisin.no/debatt

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 06-utgaven