Jeg kan ikke love deg en god alderdom

Mediene har i den siste tiden avdekket historier om hvordan noen sykehjemsbeboere får uverdig omsorg og behandling i siste del av sine liv, noe som gjør sterkt inntrykk. Slike saker kan vi lese med jevne mellomrom i nasjonale og lokale medier, og de fører ofte til politisk debatt. Historier om uverdig omsorg burde ikke forekomme, men er betydningsfulle i diskusjonene og utviklingen av omsorg og behandling gitt ved norske sykehjem og i hjemmetjenester.

– Nå skal kommunene få hjelp til å gjøre eldreomsorgen bedre.

Det sa helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre (Ap) i Dagens medisin 25. juni. Kvaliteten på eldreomsorgen skal bli bedre.

Det er bra. Men la oss også ta med de gode historiene.

Mangelfull omsorg

Filmen Hjem kjære hjem, regissert av Frelle Petersen, beskrives av Aftenpostens anmelder som en av årets viktigste filmer. Den plasserer seg rett inn i diskusjonen om hva god eldreomsorg er og hvordan den kan ytes. I anmeldelsen oppfatter jeg at anmelderen henviser til historiene om uverdig omsorg og behandling i formuleringen:

«Både Aftenpostens sak og denne filmen fikk meg i alle fall til å grue meg til den dagen jeg blir så syk at jeg trenger hjelp fra det offentlige til å klare meg».

Denne setningen traff meg.

For, ja, historiene om disse beboerne, norsk forskning, Statsforvalterembetenes tilsynssaker og utallige andre historier fra beboere, pårørende og ansatte, vitner ikke om en tjeneste som kun er fylt med god omsorg, nok tid, riktig behandling og kvalifisert personale.

Gode øyeblikk og møter

Jeg kan ikke love deg eller noen andre en god alderdom. Likevel vil jeg gjerne utvide fortellingen om norsk eldreomsorg. For den er også er fylt med god omsorg, gode øyeblikk og faglig god behandling. Med ansatte og ledere som gjør det de kan for beboere og brukere med svært ulike sykdommer og behov. En del av historiene til beboere og brukere jeg har intervjuet i min forskning på kvaliteten på omsorgen ved norske offentlige sykehjem og hjemmetjenester, inneholder også beskrivelser av umøtte behov, lite hjelp og vanskelige opplevelser.

Likevel, det historiene bærer mest preg av er hvordan de ansatte så dem som mennesker, hjalp dem slik at de hadde det bra og ga dem trygghet med sin tilgjengelighet og fagkunnskap. En mannlig beboer fortalte meg om hvordan de ansatte var som solskinn når de kom inn på rommet hans. En annen, innlagt på rehabilitering etter hoftebrudd, beskrev hvordan han rettet seg opp og gikk noen ekstra meter i gangen på grunn av en ansatts oppmuntrende kommentar.

Ved lukkede skjermede avdelinger for personer med demens og andre alvorlige kognitive sykdommer, var jeg vitne til beboere som fikk individuelt tilpasset omsorg. Mange av dem kunne ikke lenger uttrykke seg verbalt og var helt prisgitt de ansattes kunnskap om deres ikke-verbale uttrykksformer. Det var dempede toner og hvile. Beboerne kunne ha en stoffkatt under armen, få et stryk over kinnet eller bli gynget i en stor vugge, alt etter hva de hadde behov for.

Mestring og tilhørighet

Ansatte ved sykehjem og hjemmetjenester jeg har intervjuet, understreket viktigheten av individuelt tilpasset omsorg. Ja, de fortalte om mangel på tid, pressede arbeidsforhold og følelsen av ikke å strekke til. Men også hvordan de benyttet sin fag- og mellommenneskelige kunnskap for å tilpasse beboernes og brukernes måltider, aktiviteter og hvile. De beskrev hvordan de gjennom å tilrettelegge for samtaler om matretter og måltidsuttrykk, skapte øyeblikk der beboerne og brukerne opplevde tilhørighet og mestring. Øyeblikk der uro stilnet da ordet middag var noe de husket, og hvor minner ble til fortellinger om hvordan de selv en gang hadde laget matretten som stod på dagens meny.

Med disse historiene fra min forskning og annen forskning, blant annet fra Senter for omsorgsforskning Øst, ønsker jeg å bringe inn i debatten at norsk eldreomsorg også yter individuelt tilpasset og god omsorg.

Måling av omsorgskvalitet er komplekst

Sykehjemmene som har vært i den siste tidens medieomtaler skal, i likhet med alle andre offentlige sykehjem og hjemmetjenesteenheter, rapportere inn tall på nasjonale kvalitetsindikatorer. Min forskning viser at ledere og ansatte mener at indikatorene kan være et mål eller en ramme for kvalitetsarbeidet. Samtidig påpeker de at indikatorene ikke eller i svært liten grad belyser viktig elementer i god omsorg. To av indikatorene avdekker hvor mange sykehjemsbeboere og mottakere av hjemmetjenester som er kartlagt for underernæring. De ansatte hadde fokus på forebygging av underernæring, men fremhevet at indikatorene ikke tar høyde for at redusert eller dårlig ernæringstilstand blant mange beboere og brukere er naturlig, da de snart skal dø eller fordi de er svært skrøpelige. Ledere og ansatte uttrykker også at indikatorene ikke belyser alt det andre de gjør for å skape gode matopplevelser og god matomsorg.

Behov for en kontinuerlig debatt

Jeg håper statsråd Vestre tar med dette i sitt arbeid for bedre tjenester. Nasjonale myndigheter arbeider både for å forbedre kvalitetsindikatorene og systematisere innhentingen av beboere og brukeres opplevelser av kvaliteten på tjenestene de mottar. Sammen med dette nasjonale arbeidet trenger vi en kontinuerlig debatt om hva god eldreomsorg er. En debatt hvor både historier om mangelfull omsorg og god omsorg er viktige elementer, fordi norsk eldreomsorg består av begge deler.

Ingen oppgitte interessekonflikter