DM-Innspill: Den sure svie
Fra Reseptfritt, Dagens Medisin 02/06.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
TO FORSKERE ER nylig tatt for fabrikasjon av data. Den ene er sørkoreaner. Den andre er nordmann.
Professor Hwang hevdet at han hadde lyktes med å klone embryonale stamceller ved å transplantere hudceller fra pasienter med bestemte sykdommer inn i eggceller - donert av friske frivillige (Science 17.6.2005). En undersøkelseskommisjon fastslo at forskningen var basert på bevisst fabrikasjon.
Jon Sudbø hevdet at langvarig bruk av NSAID reduserer hyppigheten av kreft i munnhulen, men er også forbundet med økt risiko for hjertesykdom (The Lancet 15.10.2005). Radiumhospitalet offentliggjorde at studien var basert på fabrikkerte data.
Ære og berømmelse
Etter den søte kløe er det nå langt flere enn de to som kjenner den sure svie. Begge forskergruppene hadde tilgang til betydelige ressurser, fra henholdsvis regjering og forskningsfond. Begge arbeidet for de høyest ansette forskningsinstitusjonene i sine land. Begge samarbeidet med høyt anerkjente forskere i USA. Begge publiserte i de mest prestisjetunge tidsskriftene. Alle disse aktørene har som mål å støtte det som er fremragende og epokegjørende forskning gjennom finansiering, samarbeid og formidling. Når de to forskerne blir tatt for juks - og i samme øyeblikk faller dypt fra de tarpeiske klipper - er den sure svie heftig, og det er maktpåliggende å skape avstand mellom seg - og dem. «Han har latt oss i stikken». «Ansvaret påhviler førsteforfatter alene». «Vi kan ikke undersøke rådata». Men så enkelt er det ikke å vri seg unna. Ingen av dem kunne ha kommet i den ypperste elite uten bred legitimitet, støtte og anerkjennelse. Kan det være så enkelt at alle ville at de skulle lykkes - og selv få litt av den ære og berømmelse som ble dem til del? Det kan se slik ut. Tillit - og ansvar
Vitenskap må og skal bygge på tillit, og det er vel slik at intet system av forhåndsgodkjenning og kontroll kan forhindre fusk, hvis det er målsettingen. Det må likevel være lov å stille spørsmål om hvor skepsisen tok veien blant alle de andre, en av vitenskapens viktigste normer med krav om å sjekke data, etterprøve resultater osv. At noen fabrikkerte data, er mindre foruroligende enn at ingen oppdaget noen ting i prosessen frem til endelig publikasjon. Det er på dette området man må håpe at sakene tjener som en alvorlig vekker og fører til at de andre våger å kjenne på svien for å undersøke sitt eget delansvar. Alle de andre bærer ikke - og kan ikke og skal ikke - bære ansvar for alt. Men hver enkelt bærer ansvar for noe. Det er på tide for forskningsinstitusjoner å etablere systemer for intern kvalitetskontroll av forskning. Det er av avgjørende betydning at forskningsinstitusjoner og tidsskrifter håndhever kravene til forfatterskap gitt i Vancouver-konvensjonen og foreslår nye krav, for eksempel at flere enn én har sjekket rådata. For allmennhetens tillit til forskning kan man for eksempel vurdere hvordan UK Stem Cell Bank er organisert, med åpen internkontroll, innsyn og ekstern vitenskapelig og rettslig/etisk vurdering. Skepsis - og varsling
Selv om jeg selv tilhører det eksterne systemet for forhåndsgodkjenning, vil jeg advare mot troen på at ytterligere regelverk og kontrollinstanser kan hindre denne form for alvorlig og bevisst fusk. Hwang hadde godkjenning fra etisk komité, men fulgte ikke hva han selv hadde beskrevet. Sudbø hadde ikke en gang levert søknad - men ved ettertanke trengte han det jo heller ikke; fabrikkerte data inneholder ingen sensitive opplysninger om noen! Løsningen ligger i vitenskapssamfunnets egen skepsis. Det er et betydelig sunnhetstegn at det var nære forskerkolleger som oppdaget og varslet om fusket - og at deres institusjoner fra første øyeblikk tok varslerne alvorlig og igangsatte granskning. Å ta konsekvensen av den sure svien, gjør at forskning kan gjenopprette tillit. Men slik tillit kan ikke anskaffes. Den må fortjenes på nytt. Opphav:
Etter den søte kløe er det nå langt flere enn de to som kjenner den sure svie. Begge forskergruppene hadde tilgang til betydelige ressurser, fra henholdsvis regjering og forskningsfond. Begge arbeidet for de høyest ansette forskningsinstitusjonene i sine land. Begge samarbeidet med høyt anerkjente forskere i USA. Begge publiserte i de mest prestisjetunge tidsskriftene. Alle disse aktørene har som mål å støtte det som er fremragende og epokegjørende forskning gjennom finansiering, samarbeid og formidling. Når de to forskerne blir tatt for juks - og i samme øyeblikk faller dypt fra de tarpeiske klipper - er den sure svie heftig, og det er maktpåliggende å skape avstand mellom seg - og dem. «Han har latt oss i stikken». «Ansvaret påhviler førsteforfatter alene». «Vi kan ikke undersøke rådata». Men så enkelt er det ikke å vri seg unna. Ingen av dem kunne ha kommet i den ypperste elite uten bred legitimitet, støtte og anerkjennelse. Kan det være så enkelt at alle ville at de skulle lykkes - og selv få litt av den ære og berømmelse som ble dem til del? Det kan se slik ut. Tillit - og ansvar
Vitenskap må og skal bygge på tillit, og det er vel slik at intet system av forhåndsgodkjenning og kontroll kan forhindre fusk, hvis det er målsettingen. Det må likevel være lov å stille spørsmål om hvor skepsisen tok veien blant alle de andre, en av vitenskapens viktigste normer med krav om å sjekke data, etterprøve resultater osv. At noen fabrikkerte data, er mindre foruroligende enn at ingen oppdaget noen ting i prosessen frem til endelig publikasjon. Det er på dette området man må håpe at sakene tjener som en alvorlig vekker og fører til at de andre våger å kjenne på svien for å undersøke sitt eget delansvar. Alle de andre bærer ikke - og kan ikke og skal ikke - bære ansvar for alt. Men hver enkelt bærer ansvar for noe. Det er på tide for forskningsinstitusjoner å etablere systemer for intern kvalitetskontroll av forskning. Det er av avgjørende betydning at forskningsinstitusjoner og tidsskrifter håndhever kravene til forfatterskap gitt i Vancouver-konvensjonen og foreslår nye krav, for eksempel at flere enn én har sjekket rådata. For allmennhetens tillit til forskning kan man for eksempel vurdere hvordan UK Stem Cell Bank er organisert, med åpen internkontroll, innsyn og ekstern vitenskapelig og rettslig/etisk vurdering. Skepsis - og varsling
Selv om jeg selv tilhører det eksterne systemet for forhåndsgodkjenning, vil jeg advare mot troen på at ytterligere regelverk og kontrollinstanser kan hindre denne form for alvorlig og bevisst fusk. Hwang hadde godkjenning fra etisk komité, men fulgte ikke hva han selv hadde beskrevet. Sudbø hadde ikke en gang levert søknad - men ved ettertanke trengte han det jo heller ikke; fabrikkerte data inneholder ingen sensitive opplysninger om noen! Løsningen ligger i vitenskapssamfunnets egen skepsis. Det er et betydelig sunnhetstegn at det var nære forskerkolleger som oppdaget og varslet om fusket - og at deres institusjoner fra første øyeblikk tok varslerne alvorlig og igangsatte granskning. Å ta konsekvensen av den sure svien, gjør at forskning kan gjenopprette tillit. Men slik tillit kan ikke anskaffes. Den må fortjenes på nytt. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
| Se også: | - Sudbø-saken |
Reseptfritt, Dagens Medisin 02/06
Knut W. Ruyter
