Digitalisering, digital demens – og Parkinsons lov

«DIGITUS» BETYR «finger» og «digit» betyr «tall», etter å telle med fingene. Digitalisering betyr vel altså tallfesting, at man behandler alt som kvantitative størrelser. I vår tid anvendes ordet om binær informasjonsteknologi – og ofte underforstått som internettbaserte teknologier.

Digitalisering i form av automatisering og (ro)boter har gitt enorme økninger i produktivitet og effektivitet. Dataassistert design og -produksjon har revolusjonert utvikling av ting og dingser. Databaser med gode søkemotorer har forenklet forskning og medisinsk praksis.

KOMPLISERT FORENKLING. Mye av digitaliseringen er drevet av ideen om «business-process reengineering» (BPR), det vil si at informasjons- og kommunikasjonsteknologi anvendes for å omorganisere og integrere prosesser. Management-litteraturen er full av vellykkede eksempler på at BPR har identifisert og fjernet en spesifikk flaskehals.

Digitalisering har blitt et overordnet mål i seg selv, og vi har fått et Digitaliseringsdirektorat, som «skal bidra til ein meir effektiv, brukarorientert og samordna offentleg sektor med auka deltaking», og Direktoratet for e-helse, som skal bidra «til kvalitet, økt pasientsikkerhet og mer effektive helse- og omsorgstjenester gjennom å styrke digitaliseringen.»

Med målsetting om at alt skal «samordnes» og utføres via internett, bruker vi nå veldig mye ressurser på å lage programmer som gjør akkurat det samme som før, på mer kompliserte måter. «Samordning» medfører vanligvis at svært mange eller alle funksjoner legges inn i ett system, det vil si komplekse gigantsystemer som er krevende å utvikle, implementere, vedlikeholde og endre. Digitale systemer er meget følsomme for brukerkvalitet (usability), og funksjoner som brukes sjelden av ansatte, læres de novo hver gang. Dette er et paradoks, siden ideen bak BPR er omorganisering for å forenkle.

«DIGITAL DEMENS». Det er slående hvor lite som gjøres for å evaluere kost-/nytte-forhold ved store forretningssystemer. Kostnader ved implementering; alle virksomheter øker antallet IT-folk, opplæring, omorganisering, og eventuelt tidstap på grunn av tungvinte prosedyrer – eksempelvis som å slå opp hvilke koder som skal anvendes – blir sjelden eller aldri målt. Svakere produktivitetsvekst innen OECD-landene etter 2000 burde egentlig være en vekker.

Begrepet «digital demens» ble lansert av Manfred Spitzer i 2012 for å beskrive kognitive funksjonsnedsettelser forårsaket av overbruk av digitale medier. Teorier om digital demens hevder at overbruk av digital teknologi medfører at man:

• i liten grad memorerer fordi man venner seg til å slå opp informasjon på nettet, og
• erstatter spatielle hukommelses-strategier forankret i hippocampus med respons-strategier (rigide kombinasjoner av responser) forankret i striatum.

Konsekvensen kan være svekkelse av korttidshukommelsen og hippocampus (altså demens), men dette er fremdeles bare en hypotese.

En annen teori hevder at kontinuerlig pålogging på internett bidrar til nedsatt evne til vedvarende (top-down) oppmerksomhet. Dette er også usikkert, men det er sannsynlig at en strøm av meldinger og varsler på smarttelefoner utgjør avbrytelser og distraksjoner som kan forstyrre konsentrasjonen. Løsningen er å innføre sjekklister for å sikre adekvat kvalitet og unngå feilhandlinger og unnlatelser; gjerne digitale sjekklister.

PARKINSONS LOV. Digitale systemer innbyr til å samle og lagre informasjon. Og programvare-pakkene vi bruker for å skrive og presentere informasjonen, inneholder endeløse muligheter for imponerende fonter, farger og figurer. Aldri har det vært enklere å etterleve Parkinsons lov og loven om trivialiteter: «Ansatte i en organisasjon legger vanligvis uforholdsmessig vekt på trivialiteter».

De fleste mennesker har et grunnleggende behov for å oppleve autonomi. Antakelig henger dette sammen med å oppleve seg selv som selvstendig, uavhengig individ. De aller fleste undersøkelser av arbeid har konkludert at opplevelsen av å ha kontroll over egen arbeidssituasjon har betydning for jobbmotivasjon, velvære, helse, sykefravær og uførepensjonering.

ET UFORSTÅELIG PARADOKS. Tendenser mot mer forvaltning og administrasjon er derfor et uforståelig paradoks. Det synes å være et umettelig ønske om planer, retningslinjer og rapportering. Offentlige virksomheter bruker store ressurser på å utarbeide visjoner, følgetekster og veiledninger. Digitaliseringsdirektoratet har utarbeidet veiledningen «Samarbeide om sammenhengende tjenester» med tre overordnede faser:

• «Starte sammen»,
• «Forme sammen»,
• «Levere sammen».

Åkerström og medarbeidere gir en illustrerende beskrivelse av irrasjonelle, og komiske, eksempler i artikkelen «Hvorfor og hvordan vi elsker byråkrati» (Stat & Styring, 2021).

Om det er digital demens, manglende konsentrasjon, fundamentalt ønske om planer, retningslinjer og rapportering – eller Parkinsons lover som bestemmer: Det synes som om digitalisering er selvforsterkende. Prioritering av BPR som gir reelle effektivitetsgevinster, synes mindre viktig enn å vise frem visjoner om digitalisering generelt.

Er det ikke på tide å arbeide systematisk med flaskehalser og kvalitetstap – i stedet for å bygge opp hærer av IT- og kommunikasjonsspesialister?

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 05-utgaven.