Misforstått legeideal

Marit Hermansen, påtroppende president i Legeforeningen
I DAGENS MEDISIN (10/2011) tillegger Astrid Musland meg meninger og synder. Jeg er enig med Musland i at forberedende samtaler ikke er en bagatell, men der stopper også enigheten.
Musland mener at det å snakke med pasienter og pårørende om døden, gir legitimitet til «å unnlate å gi livsnødvendig helsehjelp til et forsvarsløst menneske».
SAMTYKKE. Som lege skal jeg gi nødvendig helsehjelp, men det skal være med samtykke fra pasienten. Når pasienten ikke kan gi sitt samtykke, skal vi søke å finne ut hva pasienten ville ha tenkt og involvere pårørende. Nødvendig behandling er ikke alltid ensbetydende med livreddende behandling.
Min erfaring er at pasienter er takknemlige for anledningen til å snakke med legen sin om hvordan behandlingen og oppfølgingen skal være i den siste fasen av livet. Jeg opplever at mange er helt tydelige på at de ikke ønsker livsforlengende behandling i en håpløs situasjon.
EN DEL AV LIVET. Musland sier at legers mest grunnleggende forpliktelse er å beskytte livet. Men døden er også en del av livet.
En forberedende samtale er ingen blankofullmakt. Det er en hjelp for pasienten, pårørende og legen til å kunne møte døden i tråd med pasientens verdigrunnlag og ønske.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/2015