Kapasitetsproblemer – et spørsmål om bokføring

Innlegg: Synnøve Ness Bjerke, psykiater, gruppeanalytiker og undervisningsleder ved Institutt for gruppeanalyse og gruppepsykoterapi (IGA)
Kai Leitemo, tidligere professor i samfunnsøkonomi og gruppeanalytiker

SAMTALEBEHANDLING i gruppe har fått økt aktualitet etter «Jeg-mot-meg»-serien på NRK. Gruppeterapi er mindre ressurskrevende, men like effektfullt som individuell behandling. Metoden er derfor mer samfunnsøkonomisk lønnsom. Likevel er den underutnyttet.

Vi mener årsaken i stor grad skyldes hvordan produksjon misvisende rapporteres i helsevesenet. Helseledere og helsepolitikere bør interessere seg for dette.

FRUSTRERTE LEGER. Psykiske lidelser er en viktig årsak til redusert livskvalitet og livslengde. En av fire kommer i løpet av livet til å få behandling for en psykisk lidelse, og mange flere har livsvansker som skyldes ubehandlede psykiske problemer.

Fastlegene er frustrert over at deres henvisninger til landets distriktspsykiatriske sentre (DPS) avslås, og det er vanskelig å få innpass hos private psykologer og psykiatere med driftsavtale. Samtidig underutnyttes gruppeterapien som en mulig måte for å øke kapasiteten på i psykisk helsevern.

SAMFUNNSØKONOMI. Gruppeterapi er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Gruppeformatet gjør at én terapeut kan behandle betydelig flere pasienter enn den samme terapeuten kunne behandle individuelt. Med sammenlignbar effekt ved begge behandlingsformer er det samfunnsøkonomisk lønnsomt å satse på gruppeterapi.

Dette betyr ikke at alle kan hjelpes i grupper og at individuell terapi bør avskaffes, men førstevalget av behandling ved psykiske lidelser bør i større grad enn i dag være gruppeterapi. Da må imidlertid behandlingsformatet få en større utbredelse.

En viktig grunn til lav utbredelse av behandlingsformatet er at gruppeterapi kommer dårlig ut i helseforetakenes produksjonsberegning.

BEREGNET PRODUKSJON. I helseforetakene beregnes produksjon av psykiske helsetjenester på følgende måte: En gruppesesjon på to timer med åtte pasienter og én terapeut regnes som én konsultasjon, på lik linje med én individuell samtale med én klient i én time.

Terapeuten kunne alternativt ha gitt to individuelle terapisesjoner på disse to timene og dermed ha produsert to konsultasjoner. Denne måten å telle på, innebærer en halvering av den rapporterte produksjonen for hver terapeut, når man sammenligner gruppeterapi med individualterapi, dette til tross for en faktisk åttedobling av den virkelige produksjonen av helsehjelp, målt i antallet pasienttimer.

MISVISENDE. Ettersom betalingen til helseforetakene øker noe ved økt bruk av gruppeterapi, først og fremst gjennom økte egenandeler fra flere behandlede pasienter, vil rapporteringen misvisende vise at utgiftene til helseproduksjon øker, samtidig som produksjonen faller. Rapporteringen viser derfor feilaktig redusert effektivitet i helseforetaket, stikk i strid med det som faktisk skjer, nemlig at flere får behandling med samme ressursbruk.

Problemet er at produksjonen ikke beregnes ut ifra hvor mange som får behandling hvor lenge, men ut ifra behandlernes antall konsultasjoner, uavhengig av hvor mange pasienter som nås innenfor den samme tiden og innenfor de samme lønnsbudsjettene.

MULIG LØSNING. Det bør være en relativt enkel sak å endre måten å beregne produksjon på, slik at rapportert produksjon i større grad gjenspeiler det faktiske omfanget av helsetjenester som helseforetakene leverer innen psykisk helsevern.

Da vil insentivene trekke i riktig retning, og den forbedrede utnyttelsen av terapeutressurser vil bidra til at flere kan få hjelp med sine psykiske vansker.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2016