Er ikke det normalt, da?

UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Lea Sofie Strandman Breivik (f. 1993), psykolog ved Voksenpsykiatrisk Poliklinikk på Volda Sjukehus (Volda DPS)

ØKONOMISTYRT PSYKISK helsevesen og pakkeforløp illustrerer helsemyndighetenes fokus på å effektivisere og standardisere psykiatrien. Standardisering – altså ensretting – av et fagfelt som har sitt grunnlag i det subjektive: Et paradoks som kanskje kan være psykiatriens akilleshæl.

Helsemyndighetenes hig etter dette kan bidra til å forstyrre allmennhetens forståelse av psykisk helse.

DIAGNOSEN. Jeg mener ikke at psykiatrien ikke i noen grad kan standardiseres og skal kvalitetssikres, og tenker det er positive sider ved pakkeforløp i psykisk helsevesen. Men noen pasienter er klar for å integrere en eventuell psykisk diagnose på lik linje med en diagnose satt på bakgrunn av blodprøve eller røntgen.

Det virker derfor viktig å forklare hva en psykisk diagnose er, hvorfor vi har dem – og hvilke funksjoner de kan ha. Kunsten å gjøre flere ting samtidig: Systematisere, men også tørre å belyse at det ikke finnes en absolutt sannhet for menneskers psyke.

NORMALEN? Et mye brukt diagnostisk verktøy i utredning av hyperkinetiske forstyrrelser, allment kjent som ADHD, kalles DIVA og består av spørsmål basert på DSM-IVs definerte kjernesymptomer for ADHD, som: Har du ofte vansker med å holde på oppmerksomheten i forbindelse med arbeidsoppgaver? – og: Blir du ofte avledet av ytre stimuli?

Man skal vurdere hvorvidt disse problemstillingene forekommer oftere/sterkere enn gjennomsnittet. La oss si at pasienten min svarer ja på første spørsmål og forklarer: «Jeg kan ikke konsentrere meg gjennom to sider av en bok før jeg blir avledet av egne assosiasjoner».

HVEM HAR RETT? Min umiddelbare tanke er følgende: «Er ikke det normalt da?» – fordi det er slik for meg. Jeg er litt rastløs og kan ofte hoppe fra en tanke eller aktivitet til en annen.

Men min kollega, med roligere lynne og lettere opprettholdt fokus, ville kanskje ha tenkt motsatt. Hvem har rett?

SUBJEKTIVITETEN. Det finnes teori, empiri og innsikt som utruster klinikere til å foreta en best mulig faglig vurdering, men ingen fasit. Kollegaen min og jeg, som skal vurdere om noe er «normalt», kan ha ulik oppfatning av dette. Akkurat som at hver pasients opplevelse og beskrivelse av vansker er subjektiv. Psykologiens teorigrunnlag kommer alltid med forbehold.

En diagnostisering ville riktignok ha vært basert på mange faktorer, et helhetlig bilde og evidens. Men aktsomhet over slike variasjoner er viktig, og drøftes ofte i fagmiljøet.

FORSTÅELSEN. Diagnosene man orienterer seg etter, er konstruerte navn på samlinger av gitte symptomer som er aktuelle innen gitte tidsrammer. Dette er viktig å formidle til allmennheten og pasienter, for å øke forståelsen av psykisk helse, hvordan psykiske diagnoser er utviklet og kan fungere, og hvordan psykiatrien til en grad er – og må være – tuftet på subjektive vurderinger.

Det kan være uheldig å late som noe annet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 09-utgaven