Bussjåfør-metode kan gi flere helsearbeidere

Mari Trommald i KS løfter en viktig og kompleks problemstilling i Dagens medisin 23. oktober om språkkompetanse i helsesektoren. Arbeidskraften vi trenger finnes. Vi må bare tørre å bruke den, skriver Tommald.

Dette er en debatt vi har ventet på, og som vi nå må tørre å ta videre – sammen.

Kommunene opplever økende mangel på kvalifiserte søkere med utdanning som sykepleier eller helsefagarbeider. I slike tilfeller står arbeidsgiver overfor et krevende valg: Skal man sikre tilstrekkelig bemanning med fagkompetanse – eller avstå fra å ansette når aktuelle kandidater har mangelfull språkforståelse?

Vi trenger verktøy som gjør det mulig å vurdere språk på en relevant og rettferdig måte – og arbeidsplasser som gir rom for språkutvikling. En helsenorsk-test kan være en del av løsningen, og der utdanning av bussjåfører kan være til inspirasjon.

Dilemmaer for ledere

Kommunene har et viktig ansvar for integrering, og mange ledere tar dette ansvaret på alvor. De vet at arbeid er nøkkelen til inkludering. Men jobben deres er blitt langt mer krevende. Tidligere kunne man støtte seg til utdanningssystemet for å vurdere språkferdigheter og egnethet. Men utdanningsinstitusjonene har ikke – eller tar ikke lenger – dette ansvaret slik de gjorde.

Kommunale helseinstitusjoner, som sykehjem og hjemmetjenester, mottar jevnlig søknader fra kandidater som ønsker å bli vurdert som lærlinger i helsefag. Disse har gjennomført videregående opplæring, altså VG1 og VG2. I vurderingen av søkere er det vanlig praksis å legge vekt på karakterer og generell egnethet. Når en kandidat har gode karakterer – også i norsk muntlig og skriftlig – kan det lett oppstå en feilslutning om at vedkommende har god språkforståelse og kommunikasjonsevne. Dette er imidlertid en misoppfatning.

Karakterer sier ikke alt

Gode karakterer i norskfaget på videregående nivå sier ofte lite om praktisk språkbeherskelse. Karakterene reflekterer i stor grad evnen til å mestre akademiske eller faglige komponenter som språkanalyse, grammatikk og tekstforståelse – ikke evnen til å kommunisere effektivt i en arbeidssituasjon.

I intervjusituasjoner er det heller ikke enkelt å vurdere språkkompetanse systematisk, ettersom arbeidsgivere i dag mangler verktøy for å gjøre en presis og pålitelig vurdering.

Vi trenger mer treffsikre krav

Som Trommald påpeker, er det ikke nødvendig med B2-nivå for å fylle mange av rollene i helsevesenet. Det er en viktig erkjennelse. Samtidig må vi være tydelige: språk er avgjørende i helsesektoren. Det handler om pasientsikkerhet, om å unngå misforståelser og frustrasjon blant ansatte – og om den enkeltes opplevelse av mestring og kompetanse i jobben.

Vi tror ikke løsningen ligger i strengere krav som stenger folk ute. Tvert imot må vi stille lavere, men mer relevante krav – og sørge for god språktrening i arbeidshverdagen. Språket må få utvikle seg mens man er i jobb.

Lær av bussnorsk-test

Derfor vil vi ta til orde for en helsenorsktest, etter modell av den såkalte bussnorsktesten. Akkurat som bussjåfører ikke trenger å kunne diskutere politiske skillelinjer eller konstitusjonelle spørsmål, trenger heller ikke alle ansatte i helsesektoren å beherske akademisk norsk. Men de må kunne fagspråket – og de må kunne det godt.

En helsenorsktest vil gi et mer relevant og rettferdig mål på språkkompetanse. Den kan gi ledere et konkret verktøy i ansettelsesprosessen, og bidra til å sikre både kvalitet og inkludering. Den vil altså kunne gi tryggere tjenester for brukere og pårørende.

Samtidig må ansatte få mulighet til å videreutvikle språket sitt mens de er i jobb. Slik kan vi både sikre inkludering og legge til rette for faglig utvikling og karrierevei.

Språk læres best på jobb

Språk er ferskvare. «Use it or lose it». Derfor må vi skape arbeidsplasser som fremmer språklæring – ikke bare stille krav. I Agder har vi utviklet modellen Språkvennlig arbeidsplass, som gir ledere og ansatte verktøy for å bygge en kultur for språkutvikling på jobb. Dette er et viktig supplement til arbeidsledermodellen, som KS også trekker frem.

Vi heier på tydelige, relevante og differensierte språkkrav – men de må følges av verktøy og støtteordninger. Det er også viktig å huske at vi alle har et ansvar: kollegaer må snakke norsk med hverandre, inkludere og bidra til språkutvikling. Det er slik vi bygger gode arbeidsmiljøer og trygge tjenester.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kreftpasienter må vente lenger på helsehjelp

Kreftforeningen slår alarm: Menn vet for lite om kreft