Kreftløftet krever et laboratorieløft

I en nylig kronikk i Dagens Medisin beskriver Hajar Lie Madhat hvordan digitale løsninger i medisinske laboratorier ofte utfordres i praksis, ikke fordi teknologien i seg selv er dårlig, men fordi den ikke støtter en arbeidsflyt preget av mange avhengigheter. For mange som jobber i medisinske laboratorier, er dette en velkjent erfaring – særlig innen kreftdiagnostikk, der hvert prøvesvar er avhengig av flere delprosesser, vurderinger og sammenstilling av resultater.

Kreftomsorgen er i dag helt avhengig av laboratoriene. Likevel foregår store deler av dette arbeidet utenfor offentlighetens blikk – og konsekvensene av små forsinkelser blir ofte først tydelige senere i pasientforløpet. Når laboratorienes kapasitet utfordres og prøvesvaret forsinkes, skjer det uten dramatikk, men behandlingen står på vent. Klinikerne venter. Pasientene venter.

Et stort potensial – før diagnosen er klar

Innen patologi finnes det et betydelig potensial for bedre arbeidsflyt, ikke fordi fagmiljøene mangler kompetanse, men fordi metoder og systemer i stor grad former hvordan laboratoriearbeidet kan organiseres. Mange oppgaver må fortsatt løses manuelt eller med begrenset automasjon, samtidig som både volum og kompleksitet øker. De siste årene har teknologisatsingen i stor grad vært konsentrert om sluttfasen av prosessen – der preparatet er klart for vurdering hos patologen, og digital patologi tas i bruk.

Men før prøven når dette punktet, består arbeidsflyten av en lang rekke arbeidskrevende delprosesser: Mottak, registrering, prøvepreparering, snitting, farging og eventuelle tilleggsanalyser. Det er her mange av flaskehalsene oppstår. Og det er her arbeidsflyten ofte er stykkevis og delt, med systemer som i begrenset grad understøtter helheten.

Når fagfolkene må være systemet

I praksis blir det ofte fagpersonene i laboratoriene som må kompensere for manglende systemstøtte. Bioingeniører og patologer utvikler lokale løsninger, tilpasser rutiner og finner måter å holde flyten i gang på – samtidig som de skal utføre sine kjerneoppgaver i diagnostikken. Dette skjer under tidspress og med stadig økende krav til kvalitet og dokumentasjon.

Mange opplever å se forbedringsmuligheter og foreslå konkrete tiltak, men møter begrensninger i form av økonomi, ressurser eller prioriteringer. Over tid kan dette føre til resignasjon. I stedet for helhetlige forbedringer blir resultatet ofte at man lapper på eksisterende løsninger for å få hverdagen til å fungere. Konsekvensen kan være at høyt kvalifiserte fagfolk bruker tid på manuelle oppgaver som sortering og prioritering av prøver – fordi datasystemene ikke har funksjonalitet for å håndtere for eksempel hastegrad på en god måte.

Dette er ikke et uttrykk for motstand mot teknologi. Tvert imot. Det er et uttrykk for at teknologien ikke er tilstrekkelig tilpasset praksis.

Når systemene ikke støtter arbeidet

Denne utfordringen er ikke ukjent. Riksrevisjonen har pekt på at digitale løsninger i helsetjenesten i for liten grad understøtter helsepersonells faktiske arbeidsoppgaver. I laboratorier, som er blant de mest teknologitunge enhetene i spesialisthelsetjenesten, blir dette særlig tydelig. Når systemer ikke snakker sammen, når data må registreres flere steder, og når arbeidsflyt ikke kan følges eller prioriteres digitalt, får det direkte konsekvenser for svartiden.

For pasienten er dette ikke et IT-problem. Det er verdifull tid som går tapt før behandling kan starte.

Et nødvendig første steg

Det er i dette landskapet kartleggingsprosjektet innen patologi må forstås. Prosjektet er initiert av NITO Bioingeniørfaglig institutt som et tiltak for å beskrive et utfordringsbilde mange bioingeniører lenge har erfart, men som i liten grad har vært systematisk dokumentert. Ved å kartlegge arbeidsprosesser knyttet til melanomdiagnostikk på tvers av laboratorier, er målet å bidra til et bedre felles kunnskapsgrunnlag om hvordan arbeidsflyt og systemstøtte påvirker svartid og kapasitet. Kartleggingen gir ikke svar på alle utfordringer, men den tydeliggjør hvor det er behov for videre prioritering og handling.

Behov for et større løft

Samtidig er det avgjørende at funnene ikke blir liggende på laboratorienivå alene. Skal kartleggingen få reell betydning for pasientforløpene, må den løftes og tas på alvor på et mer overordnet nivå – i styring, prioritering og investeringer. Antallet eldre øker. Kreftforekomsten øker. Diagnostikken blir mer kompleks. Presset på laboratoriene vil ikke avta. Bioingeniørmangelen er økende.

Skal kreftomsorgen være bærekraftig også i årene som kommer, krever det mer enn enkeltstående teknologiprosjekter. Det krever en helhetlig satsing på infrastruktur, systemer som henger sammen, og løsninger som er utviklet med utgangspunkt i faktisk arbeidshverdag.

Som Madhat påpeker: Den reelle verdien av innovasjon ligger ikke i teknologien alene, men i hvordan den støtter praksis. I kreftomsorgen betyr det at laboratorienes hverdag i realiteten er en del av behandlingen. Kanskje er det nettopp der vi bør begynne å se.