Systematisk forskjellsbehandling har ingen plass i fremtidens arbeidsliv

Strengt tatt er det bisarrt å måtte skrive dette i Norge i 2026. Like fullt er det helt nødvendig: Det foregår i dag en systematisk og strukturell forskjellsbehandling mellom kvinnedominerte og mannsdominerte arbeidsplasser.

Nylig holdt helseminister Jan Christian Vestre sin helsetale på nye Drammen sykehus. Foran en foajé stappfull av journalister, helsebyråkrater, helsepolitikere og helsearbeidere holdt han en drivende god og engasjert tale. Han snakket om de store visjonene og om en helsetjeneste i verdensklasse. Han løftet også frem det grunnleggende; betydningen av pauser. Tid og rom til å reflektere sammen og ta en kopp sammen i et kollegium.

Kort tid etter kunne mediene fortelle det som ikke ble sagt fra scenen. Det topp moderne Drammen sykehus er bygd uten pauserom for personalet. Arbeidstakere som jordmødre, sykepleiere og helsefagarbeidere har ikke noe sted å ta den kaffekoppen som ministeren mener – helt korrekt – er så viktig. Også nye Kirkenes sykehus, Kalnes og St. Olav ble i sin tid bygget uten pauserom for personalet.

Brudd på arbeidsmiljøloven

Kaffepausen kan høres ut som en detalj. Det er den ikke. Her skal folk arbeide i mange tiår. Dag, kveld og natt, alle årets dager. De står i fysisk krevende arbeid, men også i konstant emosjonell belastning. De blir utsatt for vold og trusler. De bærer andres sykdom, sorg, frykt og sinne. De håndterer katastrofer, dødsfall og pårørendes fortvilelse.

På sykehjem og i hjemmetjenesten er det vanlig at ansatte ikke får tatt pauser. De løper fra pasient til pasient, uten tid til å spise, hvile eller hente seg inn. Dette rapporteres sjelden som avvik. Det burde det. For det er brudd på arbeidsmiljøloven og en direkte trussel mot både ansattes helse og pasientsikkerheten.

Dette er ikke enkeltstående hendelser. Det er mønstre. Det er strukturelle forskjeller. Det handler ikke bare om lovbrudd, men om verdsetting.

Arbeidstøy og verneutstyr er et annet område med store forskjeller. I mannsdominerte yrker er det en selvfølge at arbeidsgiver utdeler nødvendig arbeidstøy og personlig verneutstyr som vernesko, varmedresser og hjelm før jobben starter. I kvinnedominerte yrker derimot har dette ikke vært noen selvfølge – til tross for at jobben kan innebære tilsvarende fysiske påkjenninger. Barnehageansatte og ansatte i hjemmetjenesten jobber ute i all slags vær og i krevende fysiske situasjoner, men i mange kommuner må de selv bekoste klær som holder dem varme og tørre.

Dersom sykehus var en fabrikk

På min gamle arbeidsplass Universitetssykehuset Nord-Norge kan du på enkelte personaltoaletter og på innsiden av kontordører fortsatt finne femten år gamle plakater, brukt til å protestere mot kutt i sengeplasser og tøffe effektiviseringskrav. «UNN er ikke en fabrikk. Stans samlebåndet» står det, illustrert med pasienter på nettopp samlebånd. I dag slår det meg at dersom sykehus faktisk hadde vært en fabrikk, kunne mye vært bedre for de ansatte.

For industriarbeidsplasser som fabrikker har pauserom. Industrien har strenge HMS-krav. Dersom det skjer noe som kan føre til personskade på en fabrikk, så stanses produksjonen til problemet er utbedret. HMS-avvik og nesten-ulykker blir meldt, som pålagt. Industriarbeidere får det verneutstyret og de arbeidsklærne som er nødvendig for å utføre arbeidet. På fabrikken får de ansatte hjelp av maskiner og kraner til å løfte tunge ting.

I mannsdominerte bransjer er det ofte etablert en sterkere sikkerhetskultur. Der er det en selvfølge med verneutstyr, pauser, hvilerom og klare rutiner for avviksrapportering. I kvinnedominerte yrker er det fortsatt slik at mange opplever at det å si fra om høyt arbeidspress eller manglende pauser blir sett på som svakhet – ikke som et varsel om risiko.

I industrien er det egne HMS-ansvarlige, faste vernerunder og tydelige krav til fysisk tilrettelegging. I helse og omsorg overlates HMS-arbeidet ofte til ledere med ansvar for 50–100 ansatte, uten tilstrekkelige ressurser eller støtte. Det er ikke rart at det glipper.

Det er ikke fordi det ikke finnes bedre løsninger – det er fordi systemene ikke er bygget for oss.

Forbedring er mulig

Fra 2026 innføres tydeligere regler i arbeidsmiljøloven om psykososiale risikofaktorer. Dette er særlig viktig for kvinnedominerte yrker, der belastningen ofte er størst. Arbeidstilsynet får da hjemmel til å reagere sterkere mot f.eks. vedvarende tidspress eller konflikter. Oppfølgingen av disse lovendringene blir kritisk: Tilsynet må få ressurser til å kontrollere at virksomheter faktisk kartlegger og forebygger psykososial risiko.

NOU 2025:5 konkluderte at det største potensialet ligger nettopp i å forsterke det forebyggende arbeidsmiljøarbeidet i kvinnedominerte næringer. Med andre ord: sette arbeidsmiljøet like høyt på dagsordenen i sykehjem og barnehager som det alltid har vært i Nordsjøen og på anleggsplassen.

Vi må ha et arbeidsliv der vernet om de ansatte er like sterkt uansett kjønn og sektor. Da vil også sykepleieren og barnehagelæreren oppleve at deres helse og sikkerhet tas minst like seriøst som alle andres, slik lovens hensikt er. Dette er et mål både partene og myndighetene nå står samlet om å oppnå, og tiltakene ligger klare. Nå gjelder det bare å handle – raskt på de enkle tingene, og utholdende på de store strukturelle endringene – slik at dagens skjevheter blir en del av historien.

Dette er ikke bare et spørsmål om HMS. Det er et spørsmål om likestilling. Om respekt. Og om å erkjenne at kvinners arbeid – og kvinners helse – er like verdifull.