Rett til å dø?

Den greske legen Hippokrates (f. 460 f.Kr., d. 377 f.Kr.) er sett på som den mest betydningsfulle personen i medisinens historie. Uttrykket «stundom helbrede, ofte lindre, alltid trøste» knyttes til ham, selv om det ikke finnes sterke holdepunkter for at ordene kom fra hans munn. Selv «den hippokratiske ed» er sannsynligvis av eldre dato enn den myteomspunne legen. I denne står det blant annet: «Jeg skal ikke gi noe dødelig legemiddel til noen eller gi råd om noe slikt». Uavhengig av opphav, vet vi at diskusjoner om hjelp til avslutning av livet har gått i årtusener.

I «Etiske regler for leger» fremkommer det at leger ikke skal «utføre dødshjelp, det vil si eutanasi eller assistert selvmord, som begge er handlinger hvor legen med hensikt bidrar til å framskynde dødstidspunktet.» Temaet ble drøftet grundig på Legeforeningens landsstyremøte i juni i fjor uten at standpunktet ble endret.

Personlige erfaringer berører

Legalisering av assistert livsavslutning har skutt fart etter årtusenskiftet. Enkelte land har også innført eutanasi. Dette innebærer å ta livet av en person etter vedkommendes ønske. Engasjementet gjenspeiles i den verdensomspennende organisasjonen «World Federation Right To Die Societies». I Norge er fortsatt enhver form for aktiv dødshjelp ulovlig, noe foreningen «Retten til en verdig død» arbeider for å endre. Et økende antall mennesker har søkt hjelp i utlandet for å få dø. Eksempelvis kan man tegne seg medlemskap i sveitsiske «Dignitas». I 2024 var det registrert 88 norske medlemmer i foreningen. Hvis assistert livsavslutning skal gjennomføres her, kreves det at man har tilstrekkelig fysisk funksjon til selv å ta medisinen. Videre forutsettes det at man har en uhelbredelig sykdom, uutholdelige smerter eller uttalt funksjonshemming.

Rikke Whelan de Lange ble erklært som vinner av «Årets tale 2025». Hun viet store deler av sin siste levetid til kampen om retten til selvbestemt død, og bidro til økt debatt. Hun døde av brystkreft 32 år gammel. Ett år tidligere publiserte statsviter og forsker Henrik Thune en varm og viktig kronikk som også i høy grad satte temaet tydeligere på dagsordenen. Han har selv smertelig erfart sin kjære sønns bortgang, og beskrev kronikken som en anmodning fra ham.

Personlige erfaringer berører sterkt. I mange tilfeller er det hevet over enhver tvil at en person tilfredsstiller kriteriene som nevnt over. Når håp om tilfriskning ikke lenger er til stede og all livskvalitet borte, er det lett å si seg enig i at den syke må få slippe mer lidelse. Det virker da unektelig rimelig at man skal kunne ta kontroll over egen skjebne og ha lov til å velge å avslutte livet.

Hvor skal grensene gå?

I det man åpner for eventuell lovendring, vil det måtte drøftes hvor grensene skal gå. I Sveits følger man kriteriene som nevnt over, men hva som faktisk ligger i begrepene er ullent. «Uhelbredelig sykdom» er ikke nødvendigvis like krystallklart som det fremstår. Er det antatt livslengde som avgjør? Grad av plager? Hva legger man egentlig i uutholdelige smerter? Hva er alvorlig funksjonshemming? Parameterne innehar alle en stor grad av subjektivitet, og er vanskelig målbare. Hvordan lovverket skal avgrenses, har vist seg vanskelig for landene som har gått denne veien.

I Canada ble «Medical assistance in dying” (MAID) innført i 2016. Kriteriene var svært strenge i begynnelsen, og det var et absolutt krav at nærstående død var «rimelig forutsigbart». Fem år senere ble denne forutsetningen fjernet, og etter planen skal det åpnes for assistert livsavslutning for psykisk syke i 2027. Regelverket er gradvis blitt tøyd over de snaut ti årene det har eksistert. Hele 5 prosent av dødsfallene i Canada var knyttet til MAID i 2023. Kritiske røster har påpekt at marginaliserte grupper er overrepresentert, noe en studie presentert i Journal of Palliative care (2021) viser til. De fant at det i 2016-2019 var tre ganger så mange forespørsler om dødshjelp fra fattige strøk som fra de rikeste områdene. I Oregon har assistert livsavslutning vært lovfestet siden 1997. Her har man ikke erfart like store utglidninger, men en studie publisert i BMJ i 2024 viser at et økende antall oppgir økonomiske problemer og opplevelsen av å være en byrde som årsaker til ønske om å få dø.

Å nekte lidende mennesker å dø er brutalt. Det motsatte kan også få etisk svært betenkelige konsekvenser. Det er ikke rart at debatten ikke stilner.