Helsereform – for hvem, og for hva?

Regjeringen har nedsatt nok et offentlig utvalg for helsesektoren. Mandatet er bredt og ambisiøst: En helhetlig gjennomgang av hvordan helsetjenesten er organisert, styrt og finansiert[1]. Utvalgsleder Bovim har bedt om innspill, helst før utvalget er ferdig.

Før reformforslag vurderes, må det avklares hva som faktisk er de viktigste utfordringene – og for hvem. Det er ikke mandatet tydelig på, men peker på «behov for å fornye, forsterke og forbedre velferdsstaten».

Samhandlingsutfordringer består

Samhandling på tvers av nivåer, etater og avdelinger er en iboende utfordring i helsetjenesten, som i andre store virksomheter. Det er ikke primært et spørsmål om organisering, finansiering, insentiver eller styringstiltak. Det dreier seg om pasientfokusert ledelse i pasientforløpene, tillit til fagkompetansen, og handlingsrom i frontlinjen[2]. Slikt er det lite av i den politiske verktøykassa. Samhandling skjer der pasienter møter fagfolk – ikke i styrerom og direktørmøter. Det krever verdier, mål og praksiser som møter pasientenes behov på tvers av avdelinger i pasientforløpene. Ledelsen må formidle retning og holdninger, men også sikre gode kommunikasjonsformer[3].

Helsepersonell føler seg nå overkjørt i stedet for hørt, og blir frustrert i stedet for engasjert.[4] En tillitsreform som bebudet kan gi våre fagfolk ny motivasjon. Kontrollregimene vertikalt i foretakene hemmer innovasjon og endring, og nødvendig fokus på pasientenes behov. [5],[6]

Tillitskrise i frontlinjen

Foretakene preges av NPM (New Public Management) som styringsmodell, med tilhørende KPI (Key Performance Indicators). Mange ansatte opplever økende avstand mellom fag og ledelse, og at økonomi veier tyngre enn faglige vurderinger. NPM-logikken har bidratt til mindre handlingsrom, mindre motivasjon og svakere ansvarsfølelse i frontlinjen. Forkortelsene over kan like gjerne bety: «Not Particularily Motivating» og «Kills Personal Initiative».

Den varslede tillitsreformen må bli mer enn retorikk. For å få effekt, må den innebære reell myndighetsoverføring til fagmiljøene. Vi må håpe at utvalget gir føringer og veiledning for tettere tillitsbasert samarbeid på tvers til pasientenes beste. Og mer tillitsbasert ledelse i den vertikale aksen.

Psykisk helsevern trenger nye tilnærminger

Psykiatrien har tydelige behov for reformer. Riksrevisjonen[7], WHO og en rekke toneangivende fagfolk har over flere år pekt på problemene: For sen innsats, fragmenterte tjenester, og faglige tilnærminger med tvilsom effekt [8].

Tre forhold peker seg ut:

Fortsatt dominerer en snever biomedisinsk forståelse i deler av tjenesten. Den må som WHO[9] og andre[10] anbefaler erstattes av en tydeligere psykososial recovery-tilnærming for å lykkes med mestring av symptom og funksjoner.

For det andre kommer hjelpen ofte for sent. Barn og unge med traumer, omsorgssvikt eller tidlige psykiske vansker risikerer å utvikle varige lidelser fordi systemet reagerer først når problemene har blitt alvorlige. Vi trenger lavterskeltilbud med lett tilgjengelighet gjennom «en dør inn».[11]

Endelig faller pasienter med alvorlig funksjonssvikt eller høy voldsrisiko for ofte utenfor mellom nivåer, ansvar og regelverk. Disse pasientene trenger egne spesialiserte tilbud tilpasset deres ulike typer behov.

Bedre resultater i psykiatrien er ikke hovedsakelig et ressursproblem, men dreier seg om faglig innhold. Det er viktig å fokusere mer på hjelpe pasientene med å mestre tilværelsen og symptomene, og ikke bare dempe dem medikamentelt. Det er paradoksalt at internasjonalt anerkjente behandlingstilbud som for eksempel Basal Eksponerings Terapi[12], tilsynelatende trappes ned for å finansiere nye bygg. Og at etablerte DPS-tilbud og institusjoner på vakre naturtomter blir salderingspost for å finansiere nye somatiske sykehus. Dette indikerer at vår økonomiske modell der drift og store utbyggingsprosjekter skal finansieres over driftsbudsjettet, fører til prioriteringer som ikke er i tråd med våre vedtatte prinsipper [13],[14]..

Den politiske forankringen

er svak for helseforetakene i dag. De rapporterer direkte til helseministeren alene. Sykehusene er «folkets hus», men folkevalgte lokalt og sentralt har i liten grad eierskap til beslutninger med stor betydning for lokalsamfunn, pasienter og ansatte. Folk opplever avstand, maktesløshet og lav legitimitet. Rikspolitikere bør få et mer helhetlig ansvar for spesialisthelsetjenesten. En løsning kan være regionale foretaksstyrer der rikspolitikere fra andre regioner har flertall, for å motvirke lokale særinteresser. Helsepolitikk må bygge på solide faglige og uavhengige premisser. [15] Det kan da være en tanke å etablere et permanent råd i likhet med Bioteknologirådet, Teknologirådet eller «Superior Health Council» i Belgia[16], som gir politikere og myndigheter uavhengige faglige råd om viktige policyspørsmål for helsetjenesten.

Et bredere samfunnsperspektiv?

Norge står foran en stor opprustning av forsvar og beredskap, hvorav en betydelig andel skal gå til sivil sektor. Et forslag fra flere er å gjeninnføre allmenn verneplikt, der militær og sivil tjeneste likestilles[17]. Det gir mulighet til å se beredskap, helse, ungdomspolitikk og samfunnsbygging i sammenheng. Militær, eller sivil samfunnstjeneste i helse, omsorg, skole eller frivillighet vil styrke beredskapen, sikre tjenester, gi ungdom arbeidserfaring og bidra til sosial utjevning og samfunnsengasjement. Slik kan vi styrke både individuell og kollektiv motstandskraft og mestringsevner på tvers av sektorer.

Vi må bevare det som fungerer godt

I reformiveren er det viktig å holde fast ved at Norsk helsetjeneste rangeres høyt på kvalitet, tilgjengelighet og resultater. [18],[19]

Kommunene er unike velferdsverksteder. [20] Der skapes livskvalitet og folkehelse. Fastlegeordningen, nå med profesjonsnøytrale takster og tverrfaglige team, er navet i den primære helsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten bør jobbe mer utadrettet, men bør ikke overta noe av den helhetlige og demokratisk styrte kommunehelsetjenesten.

Helseregionene gir komplette behandlingskjeder fra primærnivå til høyspesialisert behandling. Utfordringene ligger ikke primært i strukturen, men i hvordan foretakene ledes mot sømløs koordinering med primærhelsetjenesten.

Helsevesenet trenger ikke ny organisering. Det trenger tydeligere faglig ledelse, bedre samhandling og mer tillit til fagfolkene som møter pasientene hver dag.

[1] https://nettsteder.regjeringen.no/helsereformutvalget/mandat/

[2] WILSON: The competent boundary spanner. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/epdf/10.1111/1467-9299.00296

[3] https://www.dagensmedisin.no/kommunehelsetjeneste-samhandling/vi-trenger-bedre-samhandling-ikke-ny-organisering/701187

[4] https://tidsskriftet.no/2023/08/fra-redaktoren/nar-virkeligheten-spriker

[5] https://www.dagensmedisin.no/blogg/pa-tide-med-value-based-health-care-i-norsk-helstjeneste/130570

[6] https://hbr.org/2013/01/management-is-still-not-leadership

[7] Riksrevisjonen (2023): Riksrevisjonens undersøkelse av psykisk helsevern for voksne.

[8] https://www.dagensmedisin.no/legemidler-psykisk-helse-who/hvis-det-ikke-er-psykisk-sykdom-hva-er-det-da/670215

[9] https://iris.who.int/server/api/core/bitstreams/76fdc940-8a7d-484d-b53d-8d2db5df71c7/content

[10] https://erfaringskompetanse.no/wp-content/uploads/2023/03/Makt%E2%80%93trussel%E2%80%93og-mening-2023.pdf?srsltid=AfmBOoqngj7cn8JOGOmIEtV_lgRafeJ_mF44Vd_gmidk3_Y-LxwsKjFn

[11] https://www.arbeiderpartiet.no/politikken/helse/ , www.hjelpsomhjelper.no

[12] https://tidsskriftet.no/2018/03/originalartikkel/medisinfri-etter-basal-eksponeringsterapi

[13] https://www.legeforeningen.no/contentassets/acf8012e39da424aa9cd8853fd698915/fiksjonsokonomi-og-feilinvesteringer-2024.pdf

[14] https://tidsskriftet.no/2025/12/debatt/gjenvinn-kontrollen-i-sykehusokonomien

[15] https://www.nb.no/items/6547c5b5e4b0e7587ee3736b907953bf?page=0

[16] https://www.hgr-css.be/en

[17] https://www.faktisk.no/artikkel/forslag-om-pliktig-samfunnstjeneste-vekker-debatt/109731?utm_source=sdrn%3Avg%3Aarticle%3A3Evo69

[18] https://www.oecd.org/en/publications/health-at-a-glance-2025_15a55280-en/norway_3b4abde5-en.html

[19] Emanuel, E.J.: “Which country has the world’s best health care?”. Public Affairs, New York 2020

[20] https://www.dagensmedisin.no/debatt-og-kronikk/folkehelsearbeid-i-velferdskommuner/436161