Vi trenger bedre samhandling - ikke ny organisering

Med takk for verdifulle innspill fra Prof. Øystein D Fjeldstad, BI, og Tom Lindtein, ScalingLab AS. 

Helsetjenestens verdiforslag overfor brukerne er å tilby alle pasienter relevant kompetanse for forebygging, behandling, rehabilitering, recovery og omsorg – når de trenger det, der de trenger det. Det krever løpende samarbeid på tvers av profesjonsgrenser, avdelinger og nivåer.

Hittil har vi ikke lykkes med å skape gode teknologiske løsninger for kommunikasjon og samhandling i helsevesenet. Den type rigide systemer for lagring, bruk og deling av informasjon som vi har sett med Helseplattformen tilfredsstiller ikke de krav vi må stille til et brukervennlig, moderne og fleksibelt helseinformasjonssystem. Det bør kunne fange opp og tilpasses nye behov, og lett kunne innpasse nye løsninger på fleksibel og dynamisk nasjonal plattform som kan binde pasienter, primærhelsetjenester og spesialisthelsetjenester sammen.

Mot et mer nettverksbasert og helhetlig helsevesen?

Nettverksbasert samarbeid kan gjøre det lettere for alle parter – pasienter, behandlere og spesialister – å forstå og møte pasientens utfordringer i en helhetlig kontekst. Pasientens egne opplevelser, ønsker og vurderinger ivaretas best i en samlende individuell behandlingsplan.

Samhandling for å skape best mulig verdi for pasientene kan foregå på flere måter: Som i et verksted, i en verdikjede eller i et nettverk. Disse ulike måtene å skape verdi på krever ulike samarbeids- og kommunikasjonsformer. Verksted og verdikjeder er godt representert i norsk helsetjeneste. Men nettverksorganisering, som blir stadig vanligere i andre bransjer, er ennå lite utbygget i helsevesenet vårt. Vi bør utnytte dette potensialet mye bedre for å løse oppgavene våre bedre og mer effektivt.

Nye modeller for verdiskapende samhandling

Verkstedmodellen er den tradisjonelle modellen der pasienter oppsøker et sted – legekontor, helsestasjon, sykehus, operasjonssal – for å få diagnostisert og løst et komplekst problem av kompetente eksperter.

Verdikjedemodellen passer der det kreves samhandling mellom kompetanse- og tjenestetyper på ulike nivåer og i ulike av-delinger. På 1990-tallet innførte vi derfor pasientforløp for å systematisere samhandlingen i verdikjedene bedre. Dette har tilsynelatende vært en nyttig modell for å bedre nødvendig samarbeid om pasientgrupper med mer standardisert behandling. Fagfolk må her ta felles ansvar for helhet og sammenheng i behandlingen på tvers av vertikale kommandolinjer og avdelinger. Det er resultatet for pasienten og ikke resultatet for den enkelte avdeling som er helsevesenets formål og verdiforslag.

Den fremvoksende Nettverksmodellen bygger bl.a. på at IT-teknologien de siste 20 årene har åpnet store nye muligheter for kommunikasjon og samhandling. Smarttelefonen gir nå alle direkte tilgang til omfattende informasjon og utallige tjenester. Vi kan selv søke kunnskap og velge produkter og tjenester som best dekker våre behov. Slike muligheter har til nå bare i liten grad blitt systematisk utnyttet i helsevesenet. Det eksperimenteres nå i mange land med nettverksbaserte løsninger der pasient, fastlege og spesialist kommuniserer og samhandler direkte uten behov for henvisning av pasienten før dette eventuelt er avklart. På denne måten kan man redusere usikkerhet omkring symptomer for pasienten, vurdere behov for konsultasjon eller henvisning for fastlegen og sikre at bruk av spesialisthelsetjenesten er basert på gode og relevante valg. Ved at tjenesteytingen skjer i et nettverkssamarbeid mellom berørte tjenesteytere og kompetansekilder, suppleres eller erstattes deler av den sekvensielle oppdelingen av behandlingen i pasientforløp mellom tjenesteytere. Arbeidet med henvisninger og epikriser reduseres vesentlig, og det blir lettere å gjøre gode valg og riktig prioritering.

Point of Care kan flyttes nærmere hjemmet

Fra andre virksomheter kan vi lære at verdiskapning og kompetanse gjennom ny teknologi og organisering kan flyttes mye nærmere brukeren. Må pasienten sendes fysisk til ulike kompetansekilder som legesentre, poliklinikker og sykehusavdelinger, eller kan vi nå med nye IT-verktøy og ny organisering gi større grad flytte kompetansen ut til pasientene? Primærhelseteam bedrer tilgjengelighet og oppfølging i primærlegetjenesten. Helsefelleskap skal etter intensjonen skape kompetanse- og samhandlingsarenaer på tvers av nivå og avdelinger. HelseNorge.no er en kime til et nasjonalt helseinformasjonssytem. Slike løsninger bør raskt utvikles videre.

Legehelikopter og FACT-team er eksempler på kompetanse som rykker ut fra sykehus. Vi får også stadig flere verktøy for diagnostikk og kommunikasjon som muliggjør nye løsninger. Covid-tester, blodsukkermålinger og hjemmedialyse er eksempel på at behandling kan flyttes hjem og mestres av pasienten selv. Oppfølging og veiledning av akutte eller kroniske tilstander kan ofte skje fullverdig og effektivt via nettet fra sykepleiere og fastleger, og eventuelt fra spesialister uten fysisk oppmøte.

Ny samhandling, ikke ny organisasjon

Samhandling er en uomgjengelig utfordring i helsetjenesten, av naturlige grunner. Det følger at helsetjenesten har både en desentralisert primærhelsetjeneste, og en sentralisert spesialisthelsetjeneste lokalisert til sykehus. Disse er igjen organisert i avdelinger, som slik navnet tilsier er reelle av-delinger av nødvendig samhandling på tvers for gode pasientforløp.

Enkelte har foreslått å samorganisere primærlege- og spesialisthelsetjenesten. Men det vil ikke fjerne rolleforskjellen mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. I tillegg til at fastlegene er koordinator, døråpner og portvakt for pasienten, har primærhelsetjenesten det løpende behandlings- og omsorgsansvaret for alle. Spesialisthelsetjenesten yter kortvarig avansert behandling ved mer komplekse utfordringer, og er slik en støttetjeneste for primærhelsetjenesten. Det er i vår daglige livsverden at sykdommer oppstår og vi lever våre liv med ulike helseplager. Spesialisthelsetjenesten bør derfor ha et nært og proaktivt forhold til kollegaer i primærhelsetjenesten, noe som ifølge mange informanter i kommunehelsetjenesten ofte mangler i dag.

Norge er et lite land med en liten, helhetlig og oversiktlig helsetjeneste med korte kommunikasjonslinjer. Departementet og direktorat utgjør den samlende politiske, administrative, økonomiske og faglige ledelse og styring av helsevesenet. Våre helseregioner er med kommunene i realiteten komplette helsenettverk. Andre organisasjonsformer gir neppe bedre helhetsløsninger enn dette, og vil uansett skape nye utfordringer. I stedet for å endre organisasjonen bør vi endre måten vi samhandler på innenfor helseregionene for å gi pasientene bedre behandling.