Kan Norge ha verdens beste helsetjeneste uten innovative legemidler?

Er det mulig å bygge verdens beste helsetjeneste uten å bruke de nyeste medisinene?

En medisinsk behandling er i utgangspunktet ansett som kostnadseffektiv, og kan tas i bruk i helsetjenesten, dersom den gir ett ytterligere leveår for 275 000 kroner, eller lavere. Denne verdien er ikke justert på over ti år. Når kostnadseffektiviteten av en medisin utviklet i dagens prisnivå måles mot en ti år gammel grense, fører det til at flere nye medisiner ikke blir tilgjengelig for norske pasienter.

Stortinget erkjente i fjor vår at det er utfordrende at betalingsviljen for innovasjoner er lav, og ba derfor regjeringen om en hurtig utredning basert på tilgjengelige data med mål om å justere dagens verdi for pris- og produktivitetsutvikling. Det foreligger nå en rapport som, på tross av at prisveksten den aktuelle perioden har vært på 40 prosent og produktiviteten har vært null, anbefaler å la være. Det var ikke det Stortinget ba om.

Konstruert frykt

Terskelverdien brukes i praksis nesten utelukkende for å vurdere om nye medisiner skal tas i bruk i spesialisthelsetjenesten. Andre behandlinger må ikke bestå tilsvarende systematiske tester for å bevise at de er kostandeffektive. Når vi i tillegg vet at ressursbruken i helsetjenesten ikke er optimal, virker frykten for at legemidler skal fortrenge noe annet som er mer kostnadseffektivt noe konstruert. Lederen ved Oslo universitetssykehus har selv anslått at om lag 8 milliarder kroner årlig går til behandling med lav nytte. Det tilsier at forbedringsmulighetene først og fremst ligger i å prioritere også andre behandlinger bedre, ikke i å holde de mest innovative medisinene utenfor helsetjenesten.

I rapporten Helse- og omsorgsdepartementet har fått, står det at en oppjustering «kan innebære omfattende omprioriteringer innenfor helsetjenesten», og at en slik beslutning kan få store følger. Rapporten viser ikke til et faglig belegg for dette. Derfor har vi regnet på det. En oppjustering av terskelverdien på 40 prosent vil, basert på tilgjengelige tall fra Nye Metoder, kunne gi en økning i det samlede legemiddelbudsjettet på om lag 4 prosent i 2030. Det tilsvarer rundt 0,02 prosent av spesialisthelsetjenestens totale kostnader.

Et politisk valg

Hvis terskelverdien imidlertid ikke justeres opp, holdes det offentliges betalingsvillighet kunstig lav. Når befolkningens velstand og forventninger samtidig øker, oppstår det et gap. Dersom det offentlige fortsetter å si nei til de nyeste medisinene og den private betalingsvilligheten er høy, gir det god grobunn for et todelt helsevesen.

Betalingsvillighet for helse er til syvende og sist et politisk valg. I andre sektorer som samferdsel og klima, justeres slike verdier jevnlig. Å justere terskelverdien i tråd med prisveksten er ikke et brudd med det politikerne har vedtatt om hvordan vi skal prioritere i helsetjenesten. Det er nødvendig vedlikehold for å bygge verdens beste helsetjeneste.