Norges posisjon som velferdsnasjon del 4: Hvordan komme i gang?

Dette er fjerde og nest siste del i en mini-serie der jeg tar for meg hvilke barrierer som finnes for innovasjon i helse og hvilke muligheter som ligger foran oss. Første del finner du her, andre del her og tredje del her.  

Det handler om å sette kurs. Mulighetene vi står foran utløses av politisk handling. Myndighetene gir styringssignaler på mange nivåer, enten det er tildelingsbrev, lederoppfølging, evalueringer og økonomiske virkemidler. 

Budskapet må kommuniseres til hele bredden av helse- og omsorgssektoren, hvor det legges vekt på hvilken retning vi skal og hvilke barrierer som skal adresseres. Det medvirker til å endre kultur og sette fart og retning. Samtidig må makt og ansvar flyttes ut til den enkelte operative enhet. 

Klargjøre og rydde løpet 

Finansiering må støtte opp om retningen 

Finansieringssystemet kan brukes mer aktivt for å dreie utviklingen i riktig retning. Vi må våge å se på finansieringsordningene både for sykehus, kommuner og fastleger.  Finansieringen må støtte bedre opp om forebygging, helhetlige pasientforløp og nye former for organisering. 

I primærhelsetjenesten trengs det nye typer finansiering som støtter opp om nye måter å løse oppgavene på. Det kan være finansiering som belønner helsepersonells samtidige oppfølging av mange pasienter eller som er uavhengig av pasientens og behandlerens plassering. Videre kan man se for seg å introdusere premiering av folkehelse og forebygging og mer selvbetjening hos brukeren fremfor å betale for oppmøte hos legen eller per aktivitet i sluttleddet. Dette kan gjøres ved hjelp av alt fra små anmodninger til introduksjon av økonomiske insentiver for å fremme ivaretakelse av egen helse. Dette feltet representerer mange dilemmaer, men premiering av atferdsendring kan ha stor verdi for både pasient, helsetjeneste og samfunn. 

Helse er allerede det største forskningsområdet i Norge, og samlet forskes det for mer enn ni milliarder kroner årlig. Størstedelen skjer i helseforetakene, mindre enn en milliard i kommunehelsetjenesten. Til sammenligning har kommunehelsetjenesten og fastlegeordningen til sammen større omsetning enn spesialisthelsetjenesten. Det er en betydelig risiko forbundet med at så store investeringer ikke er kvalitetssikret gjennom evaluering og dokumentasjon av gevinstrealisering. En større andel av forskningsmidlene bør konkurranseutsettes gjennom åpne arenaer slik at de beste fagmiljøene kan bidra med sin kompetanse. 

Nye løsninger må loses inn  

I noen tilfeller kan lov- og regelverk sperre for nye løsninger. En rekke krav og rutiner ble i sin tid utviklet for å understøtte en manuell og papirbasert tjeneste- og saksflyt. Lovverksendring kan ta opptil to år, og dette er et hinder for rask implementering av løsninger der utdatert lovverk står i veien. Vi må se på hvordan vi kan sikre mer smidige overganger og raskere endringer av regelverk som understøtter en manuell fremfor en digital forvaltning.  

Samtidig erfarer bedriftene at det også er rom for større endringer innenfor dagens regelverk, men at manglende kunnskap om handlingsrommet blir et hinder. For næringslivet kan det være vanskelig å orientere seg i innfløkte regelverk, særlig mindre aktører som ikke har egen juridisk ekspertise. Det er behov for en juridisk los på begge sider. For bedriftene er det behov for en los i offentlig forvaltning av lov- og regelverk. For det offentlige er det behov for en los som hjelper til med å se handlingsrommet for ny praksis og nye måter å levere tjenesten på innenfor eksisterende lovverk. 

Hvilke papirbaserte praksiser og krav kan fjernes i det en tjeneste digitaliseres? Frykten for å gjøre noe galt leder oss ofte til å gjøre som før. En juridisk los for digitalisering kan skape trygghet til å implementere ny praksis. 

Systemer som "snakker sammen"  

De store IT-prosjektenes tid er forbi, til tross for at saken om Akson tyder på noe annet. All teknologiutvikling må skje stegvis. I utviklingen av nye løsninger kan man se for seg at de i oppstarten møter behov i det små, men bygges på en slik måte at de tåler en stor økning i brukermassen. Et krav bør være at systemer må kunne "snakke med" andre applikasjoner og legge til rette for mulig gjenbruk hos andre offentlige virksomheter etter endt kontraktsperiode. Vi må også utvikle nye forretningsmodeller og partnerskapsmodeller der privat næringsliv kan få nye roller i det som i dag løses av offentlige aktører. 

Skalere og bevise verdi 

Det er behov for en økt bevissthet rundt hvilke utviklingsverktøy ulike utfordringer krever. Hvorvidt utfordringen er komplisert eller kompleks, om den krever utredning tidlig eller om man kan tillate seg å eksperimentere seg frem til løsninger i et høyere tempo. Brukerfokus, innsiktsarbeid og rask småskala eksperimentering kan være et viktig virkemiddel for å få opp farten i utviklingsarbeidet. Ikke minst er det et særdeles egnet virkemiddel for å ta ned risiko. 

Ferdigheter for skalering  

Både innen IT-prosjekter og andre mer tjenestedrevne prosjekter er skalering en utfordring. Hindre for skalering kan være alt fra systemiske til tekniske, organisatoriske og økonomiske. Dokumentasjon og følgeforskning er ofte avgjørende for at nye løsninger skal skalere i helsesektoren. Vi ser at kompetansen på skalering er lav i begge sektorer, og en felles kompetanseheving kan være forløsende for implementeringstakten. Hva hvis det i fellesskap utvikles gode skaleringsferdigheter med utgangspunkt i de beste nasjonale og internasjonale erfaringene? 

Skape et reelt rom for utvikling 

I en sektor med innebygget risikoaversjon er det viktig å skape et reelt rom for utvikling. Det krever prosesser som skaper god innsikt, tillit mellom partene og en felles problemforståelse. Fortløpende testing er et sentralt virkemiddel for å skape nødvendig rom. Vi må kunne teste ut nye løsninger på et begrenset utvalg, i reell kontekst, før vi går løs på hele befolkningen. Denne tilnærmingen med å teste funksjoner og tjenester gir bedre kompetanse om en rekke temaer som f.eks. innebygd personvern og utvikling av helseøkosystemer. Dette kan skje gjennom sandkasser for utprøving eller innovasjonsarenaer i klyngene, eller det kan skje i sykehus og kommuner. 

For å få til alt det jeg har skrevet om i dette innlegget, er det behov for krafttak. Hva slags krafttak og hvem som kan ta dem skal jeg skrive om i neste innlegg om Norges posisjon som velferdsnasjon.