Bryr vi oss nok om folk i nød?

Innlegg: Emma Lengle, medisinstudent og leder for Medisinstudentenes Humanitæraksjon (MedHum)

FOR NOEN uker siden spilte jeg fotball med 30 ropende barn. Laget mitt besto av fem medisinstudenter. Uansett hvor jeg sparket ballen, var ti små jenter klare til å ta imot den. Vi skrek, vi lo, vi løp, og til slutt ble det endelig mål. Men gleden over å ha scoret, varte ikke lenge. Jentene fastslo at vi skjøt i mål på feil side. Her var det barna som regjerte.

Situasjonen er velkjent. Barn som smiler, ler og leker, uten bekymringer. Men jeg var i Zaatari, verdens nest største flyktningleir. Motspillerne våre var unge syriske jenter som hadde flyktet til Jordan fra hjemlandet sitt på grunn av en voldelig borgerkrig.

MAKANI-PROSJEKTET. I løpet av sine få år på jordkloden har disse jentene opplevd mer enn jeg kan forestille meg. Jeg kjente tårene velle opp i øyene mine: Så godt å vite at disse jentene har øyeblikk der de glemmer alle bekymringer og får lov til å være barn.

Som leder for Medisinstudentenes Humanitæraksjon 2018 (MedHum) befant jeg meg nylig på fotballbanen i Zaatari – under en tilsynsreise i regi av Unicef Norge. Neste års aksjon, som skjer i september, skal støtte Unicefs arbeid for disse syriske barna i Jordan. Prosjektet «Makani – My space» støtter helse- og læringssentre som gir syriske barn og unge omsorg og en ny start på livet. Målet er å beskytte fremtiden til barn som er berørt av krisen i Syria og å gi psykososial støtte til barn preget av krig og flukt.

Flyktningkrisen i Syria er den største globale krisen siden andre verdenskrig. Uten Makani-sentrene hadde rundt 200.000 flere syriske barn og unge i Jordan i dag stått uten helse-, sosial- og utdanningstilbud.

TAUSHETEN. Det er et stort privilegium å ha muligheten til å engasjere seg i noe som kan utgjøre en så stor forskjell, også utenfor vår lille boble her i Norge. Det slår meg sterkt at det ikke finnes flere leger og medisinstudenter som står frem og kjemper for sårbare gruppers helse og rettigheter. Har ikke vi som helsepersonell et ansvar for å bruke vår stemme?

De fleste medisinstudenter vil sikkert si at de valgte å studere medisin fordi de ønsker å hjelpe andre. Hvis dette er sant og denne motivasjonen fortsetter ut i legelivet, ville jeg ha forventet å se flere leger engasjere seg i samfunnsdebatten for å fremme helse, både for dem i og utenfor Norge.

Les også: Navlebeskuende

Jeg lurer på hvordan leger kan forsvare den tausheten de viser om viktige temaer innenfor global helse og folkehelse. Hva er grunnen? Er det apati, eller blir man rett og slett så oppslukt av seg og sine at man glemmer å se det store verdensbildet?

FORBILDER. I løpet av min tid som medisinstudent har jeg blitt inspirert av historiene til samfunnsengasjerte norske leger som Morten Rostrup, Erik Fosse og Svein Aarseth: Leger som brenner for mennesker i nød og gjør alt de kan for å hjelpe dem, enten de befinner seg i krigsrammede land eller som asylsøkere her hjemme i Norge.

Jeg håper at jeg en dag kan bli som en av disse legene. Og jeg håper at flere av mine fremtidige kolleger engasjerer seg i viktige globale helseutfordringer – rett og slett for å gjøre verdenen til et bedre sted.

Ingen oppgitte interessekonflikter