Hvilke kreftpasienter mener Høie skal få unntaksmedisin?

DEN såkalte Ipi-saken rystet i 2013 det offentlige Helse-Norge i grunnvollene. 

En del pasienter kunne plutselig leve med den tidligere fatale diagnosen føflekkreft med spredning. Men legemiddelet kom med en så høy prislapp, at myndighetene beskrev situasjonen som «ny».

FOR å komme ut av knipen ble det nedsatt en ekspertgruppe i regi av Helsedirektoratet som skulle vurdere Ipi-sakens mange sider. 

Etter flere runder tok helsedirektør Bjørn Guldvog den vanskelige beslutningen om å si nei til legemiddelet.

Guldvog la alt i potten og forsvarte beslutningen gjennom en rekke runder i mediene. Opptredenen stod det respekt av.

SÅ skjedde det som fikk etablissementet i Helsedepartementet og underliggende etater til å våkne.

Helseminister Jonas Gahr Støre (Ap) omgjorde beslutningen ved å tilby medikamentet til pasientene gjennom et såkalt forskningsprosjekt.

Støre var nettopp blitt flyttet fra Utenriksdepartementet til Helsedepartementet for å redde valgkampen for Stoltenberg, som slet betydelig i helsepolitikken.

MANØVEREN til Støre kan ikke beskrives som annet enn en dolk i ryggen på helsedirektør Bjørn Guldvog.

Da kom også «oppvåkningen»: Ikke igjen.

Slike prosesser kan ikke Helse-Norge være bekjent av.

ORDNINGEN med Nye metoder kom så på plass. Vi fikk maktoverføringen til RHF-direktørene gjennom Bestiller- og Beslutningsforum, SLVs rolle ble tydeliggjort og vi fikk prishandlinger gjennom Legemiddelkjøpssamarbeid (LIS).

I mellomtiden behandlet og vedtok Stortinget en Proriteringsmelding som fastslår hvilke prinsipper helsetjenesten skal jobbe etter.

VERKEN systemet og enkeltprioriteringer fungerer perfekt, men sett i bakspeilet: Helse-Norge er betydelig profesjonalisert på dette feltet etter at Nye metoder-ordningen kom på plass.

Sentralt bak systemet, er prinsippet om at fagmyndigheter og direktørene for de fire regionale helseforetakene (RHF-ene) skal forvalte prioriteringskriteriene og avgjøre hvilke nye legemidler og metoder som skal tas i bruk.

Politikerne skal med andre holde fingrene fra fatet. Det har politikerne selv bestemt - klok av skade etter Ipi-saken.

DETTE ER også blitt heftig debattert, fordi det er sett på om en politisk ansvarsfraskrivelse for feltet. De folkevalgte slipper å ta stilling til de ubehagelige sakene - som et nei til nye kreftlegemidler selvsagt representerer - gjennom ordning.

Presset for flere og raskere ja til nye kreftlegemidler, ble imidlertid så stort på både Bent Høie (H) og Torgeir Micaelsen (Ap) at begge de siste dagene har sagt at unntaksordningen i metodesystemet skal brukes aktivt for kreftpasienter. De har altså valgt å politisere et felt de selv har sagt at skal være forbeholdt fagmyndighetene.

DET skyldes det store presset som kreftpasienter og medier har lagt på politikerne de siste ukene. Bent Høie forsøkte å være proaktiv foran kreftmarkeringen foran Stortinget sist mandag.

Stortingsvalget om en uke vil bli så tett og jevnt at toppolitikerne inne helse ikke lenger stod last og brast med sitt eget prinsipp om "armlengdes avstand" til beslutningene.

SÅ kommer også kreftlegenes krav om å få Høie til å forklare hvilke pasienter som nå skal behandles, og RHF-fagdirektørene sier enkelt og greit at flere unntak ikke er i deres mandat.

Da gjenstår det for Høie å avklare følgende: Mente han egentlig ikke at flere pasienter skal få kreftbehandling som unntak, eller hvilke nye kriterier skal nå gjelde?