Samfunnet må ta i bruk innovative legemidler

Med dagens måte å betale legemiddelindustrien for nye innovative legemidler på, går samfunnet glipp av store helsegevinster.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Dag Morten Dalen, prorektor og professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI
Christian Riis, professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI

LEGEMIDLER SOM kan forlenge livet til pasienter som rammes av alvorlige sykdommer, er kostbare å bruke, og av hensyn til offentlige budsjetter må bruken begrenses. I kreftbehandlingen tas det beslutninger om hvilke kreftdiagnoser som skal få behandling, og disse begrunnes med vurderinger av forventet helsegevinst opp mot behandlingskostnaden.

Immunterapilegemiddelet Keytruda er et eksempel på et legemiddel som godkjennes for noen kreftformer, mens ikke for andre. Når de ikke godkjennes, er det ikke fordi helsegevinst ikke kan dokumenteres, men fordi helsegevinsten er for lav i forhold til kostnaden.

STENGES UTE. Hvordan betales så industrien når slike legemidler tas i bruk? Det skjer gjennom en avtalt fast stykkpris per dose, og det er her problemene oppstår. Siden stykkprisen skal dekke de store utviklingskostnadene, må den ligge skyhøyt over kostnaden ved å produsere en enkelt behandlingsdose. Pasientgrupper stenges dermed ute selv om verdien av helseeffekten langt overstiger kostnaden ved å produsere legemidlet.

Pasientgrupper som fremstår som marginalt for kostbare å behandle, kan derfor ha en stor nettogevinst av behandling dersom vi ser bort fra de historiske utviklingskostnadene – som uansett ikke kan trylles bort.

MÅ TENKE NYTT. Løsningen er ikke å tvinge prisen per dose ned, men å tenke nytt om hva man forhandler om. Først bør myndighetene og industrien sette seg ned sammen for å finne ut hvordan den samfunnsøkonomiske verdien av behandlingen kan maksimeres, for dernest å forhandle om hvordan industrien skal kompenseres for å ha utviklet og produsert legemiddelet.

Så lenge industrien får dekket sine løpende produksjonskostnader, kan verken samfunnet som helhet, eller industrien spesielt, tjene på å stenge pasientgrupper ute. Problemet kan unngås hvis nivået på den samlede betalingen kan løsrives fra stykkprisen, gjennom at staten betaler en (lav) stykkpris i tillegg til et fast årlig beløp.

FORHANDLINGER. Hvor stort samlet beløp skal være, må fastsettes i forhandlinger med industrien. Det er ingen enkel oppgave ettersom hensynet til statens finanser står steilt mot industriens behov for å sikre god avkastning på risikabel forskning og utvikling av nye legemidler. Men forhandlingene blir ikke enklere av å stenge ute pasientgrupper som kan nyte godt av behandlingen. Selv om produksjonskostnadene for biologiske legemidler er høyere enn de tradisjonelle kjemiske, er utgiftene langt lavere enn det som bakes inn i dagens stykkpriser.

I dag blir pasienter som kan nyte godt av behandling, ofre for en tradisjonell tilnærming til betaling for bruk av legemidler. Det er høyst problematisk.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/2017
 

Powered by Labrador CMS